Grillfest i Zurich & vinfestival i Feldkirch

Sveitserne er ferdige med jobbingen, og de har tatt med seg en sveitser til, som også skal bli med til Sveits. Jeg maser om å få smake på fondue. Men dette går visst ikke an på sommeren, og vi bestemmer oss for å grille hos sistemann. Det er kø, og jeg blir litt frustrert fordi jeg har jo booket enda en natt på det rimelige hostellet i Feldkrich, og må komme meg tilbake dit i løpet av kvelden. Endelig kommer vi frem, vi kjøper inn grillmat og øl. Vel fremme hos sveitseren i Zurich, setter vi oss på hverandaen hans og lager noen drinker og drikker øl. Vi griller og skravler og nyter sola og stemningen. De snakker for det meste på på tysk, og egentlig har jeg merket at svært få en komfertable med å snakke på engelsk. Jeg snakker litt med sistemann, og han forteller at han reiste to uker med campingvogn i Norge. Jeg spør om han kan snakke noe norsk, men han forteller at nesten alle han møtte kunne tysk. Jeg er ikke så overrasket, det er tross alt campingplasser dette er snakk om. Han sier at om jeg ønsker det kan jeg få sove på gjesterommet. Jeg sier at det kan være en nødløsning hvis jeg ikke kommer meg tilbake til Feldkrich. Akkurat der og da skulle jeg bare ønske at jeg hadde sjekket ut og tatt med sekken min i bilen til sveitserne. Men gjort er gjort.

Når jeg reiser lærer jeg meg å sette pris på de valgene jeg tar, for de ender som regel opp i noe som jeg ikke ville vært foruten, uansett hvor leit noe oppleves der og da. Jeg tror ikke at det er en mening med alt, men jeg liker å tenke at de valgene jeg tar er de riktige når det kommer til stykket. Uansett, jeg finner veien til stasjonen, tar toget til hovedstasjonen i Zurich, og går på toget tilbake til Feldkrich der. Jeg visste at dette toget var det siste som gikk denne kvelden, og at det er et nattog som ender i Budapest. Jeg tar likevel sjansen på å ikke gjøre en reservasjon, da dette koster ekstra samt at jeg har liten tid på hovedstasjonen. Jeg innser hvor strukturerte alle vognene ser ut, og tenker at jeg kommer til å få bot, og at jeg burde ha reservert et sete. Toget er forsinket. Skal jeg løpe til informasjonen og reservere et sete? Inn kommer en av guttene jeg møtte i Feldkrich, som også skulle ta toget fra Zurich og til Lucerne, der han bor. Han spør en av konduktørene om det er nødvendig med reservasjon for meg. Toget begynner plutselig å gå. Kom han seg av toget i tide? Han skal jo til Lucerne. Jeg ser han utenfor vinduet. Han viser meg ok-signal og jeg regner med at det går bra. Jeg tenker likevel at det lønner seg å oppsøke konduktøren selv og forklare situasjonen. Jeg reiser meg og begynner  se etter en kondutør. Jeg ser en gutt i 20-årene smile vagt til meg fra en annen seterad. Jeg finner ikke konduktøren, og bestemmer meg for å spørre gutten om han vet om jeg kan sitte her uten setereservasjon. Han sier at han tror den siste vognen er uten reservasjon, og at jeg sikkert kan flytte meg dit på neste stopp. Jeg spør om jeg kan sitte meg ned til konduktøren kommer. Han er veldig hyggelig, og vi snakker om reising, så kommer konduktøren. Jeg forklarer nervøst situasjonen og spør ydmykt om det er greit at jeg flytter meg til en annen vogn ved neste stopp. Hun sier at siden jeg kun skal sitte på toget i en halvannen time trenger jeg ikke reservasjon. Hun ser også at ingen har reservert setet jeg sitter på før etter mitt stopp. Jeg får derfor sitte her videre. Hun var veldig hyggelig, og jeg blir veldig glad og takker fere ganger.

Joel og jeg blir sittende og prate til han plutselig er på stoppet sitt og må løpe av. Vi skravlet sammenhengde i en time, også nokså dype temaer. Jeg liker at man ikke alltid må snakke om overfladiske ting med folk man nettopp har møtt. En stund ut i samtalen forklarer jeg at jeg synes det ble for dyrt å være i Sveits, derfor fikk jeg dessverre ikke sett så mye som jeg ønsket og reiser tilbake til Feldkrich og antagelig videre til Innsbruck og så til Wien. Han sier forsiktig at om jeg ønsker har han en sofa jeg kan sove på. Jeg er litt skeptisk, men han forteller at han nå er på vei fra leiligheten hans i Zurich,
der han studerer for å bli lærer på videregående, til foreldrenes hus i Sargans. Jeg blir straks mindre skeptisk når jeg hørte at det var snakk om hans families hus.Jeg går av på Feldkrich, og husker at jeg tidligere hadde sett en plakat om en vinfestival. Denne må jeg jo sjekke ut, og den er mye nærmere stasjonen enn det hostellet er. Klokka er over 11 på kvelden, men jeg bestemmer meg for å ta en snartur innom festivalen likevel. Det er jo ikke hver dag jeg er i Feldkrich mens det er vinfestival her. Jeg ser raskt at dette er veldig sosialt, og at folk sitter i grupper med vennene sine, og at jeg ikke har noe å gjøre der alene. Jeg bestemmer meg for å gå gjennom bodene der de selges både mat og vin, og bordene der høylytte folk i alle aldre sitter og heller nedpå vin. Hele opplegget minner meg mest om hvordan jeg ser for meg at oktoberfest er, og jeg går skeptisk forbi alle bordene. Inntil jeg høre noen rope noe uklart og vinke til meg. Jeg ser spørrende rundt meg, men innser at det er meg han roper på. Er det noen fra hostellet som jeg har glemt ansiktet på? Det hender jo. Neida, det var en full østerriker som kalte meg barbie. Jeg velger å ignorere kommentaren og benytter muligheten til å snakke med denne fulle fyren og noen søte jenter som sitter på bordet og fniser ved siden av ham. De ber meg sette meg, og straks har jeg blitt venner med alt for fulle Patrick, en kanader og ei veldig søt og koselig blond jente, samt en haug andre som studerer i Feldkrich for å bli lærere. Jeg møter visst mange lærerstudenter denne dagen. Vi snakker om alt og ingenting til politet kommer og sier noe på tysk. Patrick blir, om mulig, enda mer høylytt og begynner å ta på armen til han ene poitibetjenten. Jeg blir litt bekymret, for det ser jeg for meg at det ikke kan komme noe godt ut av. Men det viser seg at han kjenner politibetjenten. Vi går til en bar, for det er på tide at det blir rolig i uteområdet vi sitter på. I baren er vi ikke lenge, for ølsalget stenger relativt fort. Jeg ser på klokka. Ånei, den er nesten 2! Jeg mener å huske at resepsjonisten på hostellet sa at ytterdøra stenger klokka 2! Jeg får det travelt. Å gå vil ta minst 30 minutter. Jeg rekker det heller ikke om jeg løper. Jeg mener å huske at kanaderen hadde bil, og spør han pent om han kan kjøre meg til hostellet og heller plukke opp resten av gjengen etterpå. Men de andre som skal sitte på blir med. Vi kommer oss i sneglefart avgårde, det er jo ikke lett å få fart på disse fulle østerrikerne. Etter mye om og men, finner vi hostellet mitt. Ånei, klokka er 11 minutter over 2! Jeg prøver døra. Den er låst! Men jeg husker at resepsjonisten sa noe om en magnetisk del på nøkkelknipet jeg fikk da jeg sjekket inn. Jeg prøver det, og får opp døra! Yes! Jeg sovner trygt og godt.
Ingen blogging i dag heller.

Reklamer

Feldkirch og Liechtenstein

Jeg kommer meg til Zurich etter spontanoppholdet i Frankrike. Her skal jeg endelig spise fondue har jeg bestemt meg for. Jeg sjekker igjen overnattingsmuligheter. Det er enda mindre enn det det var sist. Klokka er ikke fullt så mye. Jeg sitter på togstasjonen i Zurich, og glemmer fort alt som har med osteretter å gjøre, og all fokus er på å finne et tak over hodet for denne natta. Jeg finner etterhvert ut at det er en plass som heter Feldkirch, rett etter grensen til Østerrike, som har en billig overnattingsmulighet, med god rating, og kun 20 minutter å gå fra togstasjonen. Jeg er solgt. Sjekk inn er før 22, og jeg må dra kort tid etter at jeg finner hostellet, og må igjen droppe fonduen jeg lengter sånn etter. Jeg kommer meg til hostellet, og sjekker inn. Hostellet har en gammeldags og sjarmerende hyttestil med tømmervegger og peis i hver etasje, men det er likevel nokså formelt og profersjonelt opplegg rundt innsjekking og lignende. Jeg kommer raskt i prat med to unge gutter fra Sveits, og blir glad for at jeg endelig har muligheten til å være mer sosial. De er der i forbindelse med et skole-/jobbprosjekt og har et møte tidlig neste morgen. Jeg har lite lyst til å spise sen middag alene, og får overtalt dem til å bli med å ta en øl mens jeg spiser. Vi skal finnen noe nære, men havner nesten tilbake til stasjonen. Her går vi forbi en inidisk restaurant som luktet ufattelig godt da jeg gikk mot hostellet, så her vil jeg spise. Vi får beskjed om å bestille og spise raskt, da de stenger snart. Dette klarer vi, og vi drar så ut i gamlebyen i Fieldkirch for å ta en øl til. Vi overveier noen barer, som stinker alt for mye røyk, og finner til slutt en fin bar med god musikk. Vi sitter og prater og drikker noen øl. Vi går i grei tid tilbake til hostellet. Planen er at de skal jobbe litt før de skal sove, og jeg skal blogge litt. Morgenen etter skal jeg bli med dem mot Buchs, der de har møtet og de skal slippe meg av et sted som jeg kan utforske, for så å bli med dem på roadtrip tilbake til Zurich. Når vi våkner dagen etter er været herlig og vi spiser frokost ute. Ingen av oss klarte å verken blogge eller jobbe kvelden i forveien. Jeg ville heller ikke plage de to som allerede lå og sov på rommet mitt mer enn nødvendig. Jeg hadde tross alt ikke engang møtt dem, og visste ikke hvordan de var. Etter frokosten viser det seg at det er et eldre par, som hadde bestilt alenerom. Resepsjonisten hadde gitt meg feil nøkkel. Dårligere greier. Stakkars dem som ville ha et rom alene. Jeg unnskylder meg, men de ble ikke plaget av det og vi skravlet litt. De skal videre til Italia. Jeg håper at Øyvind og jeg også kan være så aktive når det gjelder reising når vi er over 60.

Vi drar mot Buchks, og jeg blir sluppet av i Schaan i Liechtenstein. Her er det særdeles lite interessant, og jeg går mot hovedstaden, Vaduz. Jeg tenker at avstanden ikke er særlig stor, men etter litt over en time, tre stopp for å hvile knærne og lese i en bok, senere er jeg plutselig der. Jeg ser et slott! Dit skal jeg! Vaduz har veldig mye sær kunst og kjempemange asiatiske turister. Det er mest sannsynlig flere turistbusser enn det der en innbyggere i denne hovedstaden. Jeg får tak i et kart og vandrer opp til slottet. Det viser seg å være mye kjedeligere og enklere enn jeg hadde håpet. Jeg leser at prinsen av Liechtenstein bor i dette slottet, derfor er det ikke lov å gå inn. Jeg sitter og leser på en gressplen med utsikt over mange vakre fjellkjeder og dette store slottet. Etter en stund går jeg ned igjen, kjøper lunsj på en butikk og nyter sola i en park mens jeg leser og spiser. Det er ikke stort mer å se i dette landet nå. Jeg tar bussen tilbake til Schaan, og derfra til Buchs. Sveitserne er ferdige med jobbingen, og de har tatt med seg en sveitser til, som også skal bli med til Sveits.

Et kort og impulsivt opphold i Frankrike

Nå sitter jeg på en fransk restaurant og venter på noe jeg tror er en omelett, og drikker kaffe. Det er ikke slik jeg så for meg å ta en impulstur til Frankrike i det hele tatt. Nå skulle jeg ha sittet med en kaffe og croissant utenfor en fransk, romantisk kafe. Jeg ankom Frankrike i går, nærmere bestemt i Mulhouse. Jeg sovnet på toget og havnet i Strasbourg, og måtte ta toget tilbake til Mulhouse. Det ble ca. 55 minutter ekstra i hver retning. Men det gjorde ikke noe, for det ble meget lite søvn natta før, så litt ekstra søvn på toget var ikke dumt. Jeg kommer tilbake til dette senere.

Mulhouse

Mulhouse

Da toget ankom i Mulhouse gikk jeg til hotellet. Jeg fant et hotell for 390 kr natta, og fant ingen hosteller i nærheten, så da var valget enkelt. Litt avslapping trengte jeg jo uansett. Jeg gikk til hotellet, og fikk sjekket inn uten å forstå ett eneste ord av hva resepsjonisten sa. Jeg sov to timer, og kom meg så ut for å få meg noe mat. Jeg lette etter en kafe eller et bakeri som
beskrevet over. Jeg lette i 1 time og 20 minutter, bare gikk rundt og lette etter noe som til slutt bare kunne defineres som
«mat, ikke junk food». Jeg måtte gi opp og bestilte meg en panini og en kaffe på en uteservering. Jeg tok det med meg og gikk videre for å utforske denne byen. Etter to minutter fant jeg mange kafeer og restauranter. Jeg hadde lett på feil sted.
Det er jo ikke åpne trådløse nettverk noen steder her, så det var ikke så lett å finne. Jeg tenkte faktisk mens jeg gikk og
lette etter et sted å spise, at jeg nå lengtet etter bydeler med litt mer turismepreg. Det gjør jeg nesten aldri, men da jeg var midt i det, ble det for mye igjen. Jeg pakket paninien ned i papiret og la den i vesken, og fant et sted der jeg kunne kommunisere på engelsk. Jeg fikk en god fransk bakst og en kopp cappuchino. Jeg var glad for at det var wifi der.
Etter en stund gikk jeg videre. Jeg gikk forbi et kjøpesenter, og da jeg så at de hadde en Nike-outlet klarte jeg ikke å
passere uten å ta en titt. Det var billig der, og vanskelig å fokusere på at om jeg kjøper noe må jeg også bære det i flere
uker fremover. Men jeg var flink.

blogg 1

blogg 2

Jeg gikk tilbake på hotellet, gjorde research for hvor jeg skulle spise i kveld. Det sto mellom å reise til Colmar eller Strasbourg. Det ble Colmar, da det kun var 20 min med tog hit. Jeg fant ikke restauranten jeg lette etter, fordi mobilen gikk tom for strøm og jeg hadde glemt kabelen til nødladeren. Jeg prøvde også å spørre damen i kiosken på stasjonen, men da jeg prøvde å spørre om hun kunne engelsk sa hun «NÅH» før jeg rakk å stille spørsmålet ferdig. Jeg gikk og gikk, og vurderte å ta toget tilbake til Mulhouse for å finne noe å spise der, men da så jeg to restauranter litt lengre unna. Jeg gikk dit, og flere dukket opp. Jeg så en restaurant som så fin ut, og stirret på den franske menyen uten mål og mening. Jeg var sulten og lei, og gikk inn. På døra sto det noe om Michelin, og jeg tenkte at dete kom til å bli bra. Det var litt av en atmosfære og interiøret var pent og klassisk. Jeg ba om hjelp med den franske menyen, og servitøren var veldig
hyggelig og da jeg hørte han si noe med «biff» var jeg solgt. Det ble biff. Åh, det var masse mat. Jeg klarte så vidt å
spise opp alt. Sausen var den beste jeg har smakt noen gang i løpet av mine 25 år. Jeg nøt maten, mens jeg satt og leste på kindelen min. Noe må man jo gjøre når man er alene. Jeg visste at hvis jeg dro nå, rett etter at jeg hadde spist opp, ville
jeg rekke toget hjem. Jeg småløp bortover etter at regningen var betalt. Men nei, jeg rakk ikke toget, og måtte vente en
time på neste tog. Jeg gikk litt rundt, og satt meg til slutt ved baren på en restaurant ved stasjonen. Jeg drakk en øl, tok toget tilbake til Mulhouse, og gikk tilbake til hotellet. Jeg har lært veien utenat nå, og gikk og leste hele veien. Jeg sovnet raskt.

Der kom maten. Jepp, det var omelett. Nok til to personer. Men den er god.

blogg mat

Jeg spiste opp alt.

Nå sitter jeg på toget til Zurich. Jeg klarte selvsagt å gå meg bort fra restauranten der jeg spiste brunch og til stasjonen. Men etter mye gåing, og et stopp på en søt, fransk kafe som jeg har lett etter så lenge, klarte jeg det.

Grunnen til at det ble lite søvn denne natta var fordi da jeg ankom Zurich, og lette etter et hostell fant jeg kun ett. Dette kostet godt over 400 kr. Over 400 kr for å dele et rom med ørten andre svette backpackere, fra 23 på kvelden til morgenen etter, uten frokost inkludert. Dette var jeg ikke helt villig til. Jeg overveiet mulighetene jeg hadde, som blant annet var å ta nattog til en annen by, komme meg til et billigere hostell i en annen by, jeg kan jo ta så mye tog jeg vil uansett. Det ble til at jeg gikk, i regnværet, uten å helt vite hvor jeg skulle, i mørket i drøye 25 minutter for å forhandle litt på prisen. De kom jo ikke til å få booket fullt hostellet så sent uansett tenkte jeg. Da jeg ankom hostellet var det en konsert med noen drita folk som luktet sprit og røyk, og en rapper som ikke visste hva han drev med og slepet mikrofonledningen alle upraktiske steder. Han klarte så vidt å stå oppreist, og jeg vet ikke om jeg er villig til å kalle det han drev med for noen form for sang. Jeg kom meg etter mye styr til resepsjonen (som egentlig bare var baren) og spurte pent om de hadde en seng til meg for en rimelig penge. Prisen han ga meg var enda høyere enn det som sto på nett. Jeg prøvde å godsnakke med ham og få ned prisen, men maken til frekk fyr må du lete lenge etter. Jeg som var fra billige Oslo, kunne jo ikke fortså at i Sveits er ting dyrt og lønningene høye. Han måtte jo få lønna si, så derfor måtte jeg betale nesten 500 kr for en natt. Vel, jeg unner ham virkelig ikke disse pengene, og dro derfra. Jeg hadde neppe fått sove i den musikken (les: hylingen) uansett. Jeg går ut derfra, og vet hvor oppgitt Øyvind hadde vært om han hadde vært med, for da måtte jeg gå tilbake til stasjonen, uten en bedre plan enn da jeg kom til Zurich i utgangspunktet. Nå er det for sent med nattog, så jeg ser hvilke tog som går. Det går et tog til Basel, hvis jeg bare kommer meg dit kan jeg sikkert komme meg til Frankrike eller Tyskland, der prisnivået er lavere enn i Sveits, og særlig Zurich. Det gikk ingen videre tog fra Basel, jeg endte derfor opp på stasjonen, og der ble jeg i tre og en halv time, før det gikk et grytidlig tog ut av Sveits. På stasjonen er jeg omringet av noen flyktninger som nervøst prøver å sove på benken de sitter på, med hendene godt rundt sine eiendeler. Det er en ung gutt som jeg tror har mistet siste toget, og en fyr som står i et hjørne lengre borte og klager på et ukjent språk og slår seg selv gjentatte ganger i hodet.

Jeg trodde jeg skulle få sove på stasjonen, men tok rett og slett ikke sjansen på det. Derimot sov jeg på toget til Zurich flyplass kl. 4.40, og fra Zurich flyplass tilbake til Basel kl. 06.04, og fra Basel til Strasbourg kl. 7.51. Da sover jeg over stoppet mitt, så jeg må ta toget fra Strasbourg og tilbake igjen til Mulhouse, som tok ca. en time. Deretter gikk jeg og sjekket inn på hotellet, da hadde klokka blitt 11.

Dette var mitt korte opphold i Frankrike, og nå vet dere litt om utfordringene med å holde et budsjett som backpacker.

Como, Brunate & Locarno

Jeg våkner i Alpe Di Colonno og klarer ikke å ligge lenge stille før jeg går ut av rommet der jeg sov. Jeg ville jo gå tilbake til det vakret synet av utsikten. Jeg hører kubjeller og nyter inntrykkene av dette fantastiske stedet. Jeg går mot hvedhuset, og bakdøra åpnes og jeg hører Jay, den 6 år gamle gutten rope på meg. Han ville vise meg kattungen. Nydelig pus. Og hyggelig å føle seg så inkludert allerede.

Jeg bruker mye tid på å skrive blogginnlegg om dagen i forveien, men det blir stadig avbrutt av at de somm jobber på Alpe vil at jeg skal hilse på restaurantgjester og på venner av dem som kommer innom. Jeg snakker og spiser lunsj med to som er innom. Et ektepar på kanskje 40 år. De har to barn, og giftet seg to år i forveien, akkurat på Alpe faktisk. Vi snakker i mange timer, og de forteller om da de var i Norge og at de vil tilbake. Vi utveksler kontaktinformasjon, og jeg håper de tar kontakt og tar turen til Norge igjen. Resten av dagen blir jeg kjent med flere andre, og det er mye mer sosialt her enn det jeg hadde trodd.

Plutselig kommer sjefen Sam, mannen til Spephanie til meg med et forkle og peker på at jeg skal følge han. Jeg blir med bak på kjøkkenet. Det er litt stort for meg å få lov å bli med hit, siden dette kun er for de som jobber her. Orient, en av de jeg satt og drakk og snakket med kvelden i forveien, trenger hjelp til oppvasken. Jeg hjelper ivrig til, og lærer fort hva som skal gjøres. Vi, og en gutt på 17 som hjelper til der nå i sommer, som heter Alessander, setter på musikk og skravler mens vi jobber. Orient og jeg deler et glass hvitvin, som var alt for tørr, mens vi effektivt vasker. Når vi er ferdig vasket skal vi nemlig gå en tur og se andre fine steder i nærområdet. Etter en lang tid med vasking, må vi visst begynne med middagen. Jeg stikker av, men blir raskt hentet inn på kjøkkenet igjen. Jeg skal visst hjelpe til. Men den eneste hjelpen Orient vil ha er å holde ham med selskap. Jeg sitter på kjøkkenbenken og ser på mens han lager mat og heller både vin og øl i rettene, og drikker restene. Han lager en rett med kjøtt og en uten. Den med er ferdig først. Han forteller meg at det er kanin, og siden han vet jeg ikke vil spise det lager han en vegetarrett til oss. Jeg smiler takknemlig. Alessander prøver å lure meg til å spise retten med kanin ved å ikke si hva som er i den. Men jeg vet det allerede og ser bare stygt på ham. Vi spiser, og setter oss raskt i baren og drikker etterpå. Vi fyrer i peisen, leter opp noen gode, gamle plater og hører på musikk og drikker. Reven kommer innom i dag også. Det er god stemning.

Det ble aldri noen gåtur som Orient lovet, så før sola går ned går vi en rask tur. Vi går faktisk nesten helt til grensen til Sveits. Tilbake på Alpe er det mer musikk og godt å drikke, men da klokka er ett bestemmer jeg meg for å legge meg. Alessander, Sam og Orient er fortsatt våkne og i stadig stigende humør. Vi blir enig om å dra til Como dagen etter, så de kan vise meg rundt.

Jeg våkner, som avtalt, klokka 8 og står umiddelbart opp og går til hovedhuset. Der er det ingen. Jeg setter meg med PC-en og blogger. Kvart over ni kommer Stephie og vil at jeg skal passe kattungen mens de gjør seg klar, siden alle skal ned til Como i dag. Etter en god stund står endelig resten av gjengen opp, utenom Alessander. De hadde visst ikke lagt seg før 3 og var både slitne og i dårlig form. Etter en treg morgen, og at jeg får pakket sakene mine kjører vi den svingede veien ned til litt før Como. Jeg lærer Jay «gul bil»-leken og Sam blir sintere og sintere for hver gang Jay skriker ut gul bil og slår meg i skulderen. Stephie tuter to små ganger i hver sving nedover veien. Etter en lang, og litt uvel, biltur forlater jeg den fine gjengen og jeg får en god klem og noen kyss på kinnet av hver av dem. Orient har fri noen timer og vil vise meg et koselig sted litt utenfor Como. Vi går langs med innsjøen, forbi turister og forbi villaer for mange titalls millioner. Jeg blir vist hvor George Clooney har et hus, og får mange fun facts. Vi tar en buss på skinner, som minner om cable car, opp til Brunate. Her finner vi en utrolig koselig restaurant som heter Cacciatore. Den er litt bortgjemt og det er hverken turister eller høye priser der. Herlig. Jeg forstår ikke menyen, men ender opp med å bli servert en utmerket pastarett, etter en forett bestående av melon og spekeskinke. Og hvitvin så klart. Alt er bra, forutenom hodepinen og at jeg er litt trøtt. Vi går og ser litt mer i Brunate, på utsikten, og på enda flere rikmannsboliger.

Til slutt drar vi ned igjen, spiser iskrem og jeg finner togetstasjonen der jeg endelig skal finne toget til Lacorno. Jeg kommer på at jeg har glemt mobilladeren min på Alpe. Typisk meg. Pytt pytt. Jeg blir lettet da jeg får bagasjen min, og at de ikke ber om mer penger enn de 3,50 vi ble enige om. Jeg var jo tross alt borte i to døgn, så de kunne nok doblet summen for bagasjeoppbevaringen. Jeg finner plattformen og venter, og to skravlete unge menn kommer bort til meg. Han ene er svensk og oppfatter ikke at jeg er norsk, på tross av at jeg forsøkte å snakke norsk med ham, før 10 minutter senere. Toget kommer, og vi må bytte tog på den sveitsiske grensen, der de egentlig bare ville se på passene, så grensekontrollen var enkel og effektiv. Jeg tar toget videre til Bellingzona, og skifter tog derfra til Lacorno. Været er ikke utmerket så utsikten er ikke like fin som jeg hadde håpet.

blogg 2 blogg 4 blogg 5 blogg 1  blogg 3

Jeg går rundt og utforsker, men det å gå med den store bagasjen hemmer meg. Da det begynner å regne går jeg til toget og tar toget til Bellingzona og videre derfra til Zurich, der jeg er fremme nå. En svenske på 88 år vil gjerne skravle på toget. Jeg snakker litt, men setter raskt inn musikk på ørene.

Fortsettelse følger!

-Tonje

Fra Milano til Como, Argegno, Pigra og Alpe Di Colonno

I går våknet jeg opp kl. 8. Jeg hadde maksimum sovet 5 timer men jeg visste at reisen jeg hadde foran meg var lang og kunne bli utfordrende, så jeg bestemte meg for å være tidlig ute. Gjett om jeg hadde rett. Jeg var pakket og klar, og kom meg av gårde fra hostellet litt over ni. Jeg fikk plutselig hastverk da jeg sjekket google maps som sa at dersom jeg ikke dro umiddelbart ville det ta meg 16 timer å komme meg til neste destinasjon. Jeg kom meg på en tilfeldig trikk, da det var for langt å gå 19 minutter med den store sekken, slik som egentlig google maps hadde foreslått. Dette var ikke riktig trikk, men jeg tenkte kanskje den ville kjøre meg i riktig retning. Plutselig kom det noen kontrollører på trikken. Jeg hadde en ubrukt billett fra dagen før, og det hadde ikke vært noe sted å kjøpe en ny denne dagen, og jeg var redd billetten kun gjadt for inneværende dag. Jeg tenkte «skal jeg gå av her?» da trikken stoppet, det var jo ikke riktig trikk uansett. Og det burde jeg gjort. De kom til meg. Jeg lette og lette etter billetten, og da jeg til slutt fant billetten som ikke var benyttet fra dagen før, viste jeg den idet jeg gikk av trikken fordi jeg var så redd. Ånei, noen holdt meg igjen i sekken. Enda mer skummelt. De gikk av trikken med meg og snakket på italiensk. Jeg ga dem billetten, men de virket sure. Jeg kunne tydeligvis bruke billetten fra i går, men den var ikke validert. Jeg hadde ikke sett noen validere billetten sin på trikken, og som turist regner jeg med at man får litt forståelse for at man kan begå tabber. Men neida. Det var fem kontrollører som sto og snakket til meg på italiensk og var gretne. De prøvde å vise meg en sum på godt over 3000 euro og sa «you pay, credit card now». Jeg nektet å betale denne summen, og ba om å få snakke med noen som kunne engelsk. De truet med å ringe politiet, og jeg sa at dette ønsket jeg. Politiet bør kunne snakke engelsk. De sa noe om «passporto», og jeg også nektet også å gi dem passet mitt. Jeg fortalte dem at jeg ikke trenger å vise pass for å komme meg inn i Italia. Så klart hadde jeg pass, men dette ville jeg jo ikke gi fra meg før eventuelt politiet eller noen som kan engelsk kom. Etter en liten stund kom jeg på at en av lærerne på militærskolen hadde gitt meg nummeret hans dagen i forveien. Jeg ringte ham. De sa «no phone», men jeg forklarte dem at han kunne oversette. Jeg tror ikke de forsto det, men de sa ikke noe mer. Jeg forklarte ham situasjonen og etter mye nekting tok en av kontrollørene telefonen og snakket med ham. Det gikk lang tid, og telefonen gikk frem og tilbake mellom meg og kontrolløren. Til slutt ga de opp, stemplet billetten min for meg og dro. Jeg aner ikke hva militæroffiseren sa, men han fortalte meg at de løy om boten og at den egentlig er på 35 euro. Jeg tipper telefonregningen blir høyere enn 35 euro. Hadde de oppgitt den riktige summen ville jeg nok bare betalt den.
Jeg kom meg ut av situasjonen, men var veldig forvirret og brukte en evighet på å komme meg videre. Etter to-tre trikketurer senere, samt et stopp for endelig å få i meg kaffe og en sen frkokost, klokka hadde allerede blitt 12 da jeg spiste, var jeg på togstasjonen og hadde 10 minutter på meg før toget gikk til Como. Jeg løper og prøver å komme meg forbi de store menneskemengdene med den store sekken. Jeg kom meg frem til toget i god tid, og setter meg ned og fyller inn informasjonen på InterRail-billetten. Første togtur. Igen kontrollører. Jeg går av på Como, der jeg ikke finner wifi. Dette hadde jeg regnet med. Enda en ting som ikke går etter planen. Jeg hadde tatt skjermdump på mobilen av kartet med koordinatene, og viste dette til ei hjelpsom dame på turistinformasjonen. Hun nevner noen navn og busser som ikke høres særlig kjent ut. Jeg sa at jeg måtte ta en cable car for å komme meg dit, og da nevner hun «Pigra», som jeg kjenner igjen umiddelbart. Jeg får beskjed om at bussen går om 10 minutter. Å nei! Enda mer hastverk. Jeg løper og leverer bagasjen min, og bruker ca 90 sekunder på å vurdere hva som er absolutt nødvendig å ha med for det neste døgnet, og legger resten i den store sekken. Jeg prøver å kjøpe billett, men de tar ikke kort! Jeg har kun noen få mynter igjen, og spør om jeg får betalt med kort et annet sted. På kafeen. Jeg løper dit, men de tar heller ikke kort. Jeg hadde allerede lett og spurt etter en minibank uten hell. Jeg åpner lommeboken. 2 euro og 80 cent. Billetten koster 3 euro. Hvorfor kjøpte jeg vannflasken jeg ikke engang hadde åpnet enda, lurer jeg på. Jeg ser rundt meg og spør så høflig jeg kan om 20 cent til de som står bak meg i køen. Yes. Det ordnet seg. Da var det bare å løpe til bussen. Som var 10 minutter forsinket…

Jeg setter meg på bussen og måper hele veien til Argegno. Bussen stopper og tuter hver tiende meter, men den kan ikke stoppe ofte nok. Et vakrere syn enn disse fjellene og denne fjorden skal du lete lenge etter (ja, kanskje du må helt til vetlandet). Kombinasjonen av arkitekturen, de gammeldagse bygningene og denne utsikten var fabelaktig. Bussen sier ikke stedsnavnene og det er ingen måte å vite hvilket stopp vi er på. Hva skulle jeg gjort uten google maps? Jeg følger med og går av der telefonen viser meg at jeg er på Argegno. Det er vakkert her også. Jeg er målløs. Men nå vet jeg at jeg må finne Internett for å finne frem resten av veien, og jeg må sørge for å rekke en cable car, og jeg vet ikke når de slutter å gå. Jeg går på en restaurant, spør pent om de har wifi og setter meg ned. De gir meg en meny på italiensk, som jeg lukker raskt og ber dem om å gi meg den beste pizzaen de har. De spør om jeg vil ha vin, og jeg gjør en vurdering, og tenker at søren heller, jeg må vel drikke litt vin mens jeg er i Italia. Jeg nøt synet, inntrykkene, det lille glasset jeg fikk med rødvin, og øyeblikket. Helt til regningen kom. Æsj, jeg skulle droppet vinen. Og vannet. Og å sette meg ned der. Men jeg hadde i det minste lagret lokasjonen på kartet nå, og var klar for en skummel cable car-tur og noe jeg hadde hørt at skulle være ca. en times gåtur. Jeg sender mail med verten, og hun tilbyr å hente, men jeg vil ha flere utfordringer. Jeg leter og leter etter starten på cable car-linjen. Endelig! Klokka 17.02 finner jeg den. Det gikk en 17.00. Typisk, men en halvtimes venting er greit nok. Han som jobbet der og jeg forsøkte å kommunisere på hvert vårt språk. Han er veldig hyggelig, og lar meg lade telefonen i denne korte halvtimen. Jeg trenger jo batteri for å finne frem. Han spør hvor jeg skal sove, og jeg viser ham pinen på kartet på mobilen, og han sier det er 10 minutter å gå. Jeg får et lite håp om at det er tilfellet, men tør ikke stole på det 100 %. Jeg finner frem navnet på overnattingsstedet og han sier «6 km walk». Det hørtes mer sannsynlig ut, ja. Jeg hadde lyst til å kontakte verten og be om å bli hentet da jeg skjønte at pinen jeg lagret på kartet var på feil sted. Jeg hadde bare skrevet inn gatenavnet. Som var 6 km unna dit jeg skulle. Men jeg har ikke wifi og får ikke kontaktet verten og tenker at jeg skal klare det.
Turen med cable car var ikke skummel i det hele tatt. Jeg prøver å se ned, se utover landskapet og føle frykten. Ingenting. Kanskje høydeskrekkureringen hjelper. Det eneste jeg opplever er det fantastiske synet som er foran meg.

Vel oppe i Pigra, går jeg oppover og oppover, langs hus og på brostein, til jeg kommer på veien jeg skal følge, og ser skilt til «Aple Di Colonno». Jeg er på rett sted! Jeg sjekker aktivitetsklokka jeg fikk av Mamma til bursdagen og ser at jeg har gått 14 km hittil i dag. Klokka er 17.40 og jeg vet at det bør ta ca. en time og er ca. 6 km. Det er bratt! Det er varmt, slitsomt, og det er bratt! Jeg burde ha tatt med mer vann. Jeg går og går og går. Jeg følger med på klokka hvor mange km jeg har gått, og hvor lenge. Det er tross alt det eneste jeg har å forholde meg til nå, siden jeg lagret feil lokasjon på mobilen. Utsikten er ekstremt vakker. Jeg går langs veien. Det eneste jeg hører er pusten min, og noen dyr som beveger seg hurtig i gresset idet jeg passerer. Jeg ser dem ikke. Innimellom kjører biler forbi, de tuter i hvert sving, fordi veien er for smal for møtende trafikk. Alle har sitt eget unike tut. Noen tuter to ganger, noen tuter lenge. Jeg går og går, og er veldg glad for at jeg la igjen den store sekken og at jeg tok med noen ordentlige joggesko. Jeg går forbi to steder der det renner vann ned fra en mur utenfor et hus. Det står et skilt der på italiensk. Betyr det at jeg ikke kan drikke dette vannet? Jeg går forbi den første, men er nesten tom for vann på den andre jeg går forbi, og fyller flasken. Jeg smaker litt på det og ender opp med å drikke hele. Jeg lurer fortsatt på hva skiltet sier, men vil jeg egentlig vite det? Det gikk jo bra. Jeg har nesten lyst til å gi opp idet jeg hører kubjeller. Jeg går raskere, og får øye på to små bygg langt unna. Det må være der! Det passer med bildene jeg har sett. Plutselig er jeg der. Litt under 6 km, og litt over 1 time og 20 minutter senere. Jeg ser en ung gutt som sitter og leser utenfor huset. Jeg sier hei, og går litt videre for å være sikker på at jeg er på riktig sted før jeg går inn. Jeg går litt tilbake og hører ei dame rope «Tony» og åpne armene for å ønske meg velkommen og gi meg en klem. Verten heter Stephanie og er veldig hyggelig og snakker feilfritt engelsk. Hun viser meg rundt, og jeg får se rommet, som jeg er alene på. Vi snakker, og jeg nyter utsikten. Jeg møter hennes 6 år gamle sønn som snakker perfekt engesk, hennes mann som eier stedet og noen venner av de som sitter ved en bar og drikker øl. Øl ser fristende ut, så jeg setter meg ned ved siden av dem. De kan ikke engelsk. Jeg tipper han ene må være i starten av 30-årene og han andre er nok 40. Vi prøver å kommunisere på engelsk, og overraskende nok forstår vi hverandre. Han yngste av de jobber som gartner og bor et stykke unna her. Han har ikke PC eller Internett. Han liker å reise, og har vært i både Finland og Sverige. De to er med på middagen vi får servert. Det er all mulig slags mat, noe kjøtt, suppe, masse ost og forskjellige skinker og salami. Og en kjøttblanding som jeg holder meg unna uten å helt vite hvorfor. Jeg prøver alt annet. Senere får jeg vite at kjøttblandingen var kanin og blir glad for at jeg holdt meg unna. Idet vi skal starte å spise blir det kaos. Kuene har stukket av. Mennene går ut og henter dem og får dem inn i gjerdet igjen.
Halvveis i middagen begynner 6-åringen å mase om å spille monopol. Han gir seg ikke før vi setter oss ned og begynner å spille. Han forsyner seg med eiendommer og plasserer hus overalt og går frivillig i fengsel. Jeg får ikke lov å være med, for det blir for vanskelig for meg mener ham. Til slutt gir han seg og gir meg en strykejernbrikke. Idet vi skal starte å spille får jeg beskjed om å komme til inngangsdøra. Det er en rev her. Den er sulten og henter mat her hver dag. For et fantastisk syn, jeg var en meter unna reven og den løper unna med maten umiddelbart.
Kvelden kommer, og vi drikker øl og snaps. Snapsen de hadde var sterke greier. Vi sitter og prater om livet, om forskjellene på kulturene, som faktisk ikke er så store, og om livet. Klokka blir mye og det er på tide å legge seg.

Et innlegg om i går kommer snart.

Håper alle har det fint i Norge.

-Tonje

Dag 2 i Milano

Jeg gikk tilbake til hostellet etter en hyggelig stund på uteserveringen fra sist. Døra til rommet jeg hadde var stengt, så jeg spurte en jeg trodde jobbet der om å låse opp. Det viste seg at han ikke jobbet der, men var en britisk turist. Vi snakket en del og fant ut at vi skulle finne et sted å sitte før toget hans gikk. Vi ble sittende litt for lenge, og da vi ba om regningen fikk vi den aldri. Jeg sa at vi fikk slenge på 5 euro hver for drikken, også dekker nok det mer enn regningen.

Dette har jeg vært borti før, da ingen er raske med slikt i Asia heller. Vi løper avgårde, og etter at han skjønner at han har meget liten sjanse til å rekke toget hopper han inn i en taxi. Jeg fikk melding dagen etter om at han rakk toget akkurat, og at taxisjåføren somlet masse, så han hadde bare slengt noen penger til ham og løpt. Lært av den beste.

Tilbake på hostellet blir jeg kjent med ei kinesisk jente som bor og studerer i Australia, har utveksling i Sveits og reiser rundt i Europa nå. Hun har vært flere steder i Norge.

Dagen etter går jeg ut og finner meg frokost på nok en koselig kafé. Før jeg setter meg i enden av et stort bord for å spise der, spør jeg damen i andre enden høflig på engelsk om jeg kan sette meg. Hun sier ja, så jeg setter meg. Deretter har hun et utbrudd og klager på at jeg er i Italia og ikke engang har lært å spørre om det på italiensk. Hun var helt tydelig bare ute etter å klage på meg, uansett hva jeg hadde som svar. Så jeg satt med på et annet bord med en ung italiensk mann i stedet for. Han sa ikke noe. Jeg spiser en god frokost og finner et sted å bo natta etter. Planen er å dra til Locarno i Sveits. Jeg booker et sted som ser helt magisk ut på airbnb. Da jeg kommer tilbake og skal finne ut hvordan jeg kommer meg dit viser det seg å ikke være i Locarno. Det er ikke engang i Sveits, men Italia! Men jeg griper muligheten og bestemmer meg for å dra til dette fantastisk vare stedet likevel (Her jeg er nå).
Tilbake på hostellet møter jeg ei sveitsisk jente. Hun kan snakke italiensk og fire andre språk. Vi drar sammen for å finne lunsj. Jeg vil ha pizza! Klokka er ca. 15. Da lærte jeg at klokka 15 spiser man ikke mat i Italia. Da sover man. Siesta. Ikke noe pizza på meg med andre ord. Vi går og ser katedralen og andre turistattraksjoner. Samt litt shopping. Jeg gidder ikke skrive mer om det, turistattraksjoner kan man helt sikkert lese nok om på andre blogger.
Jeg bestemmer meg for at til middag, ja da vil jeg ha pizza. Vi er tilbake på hostellet og går ut for å spise pizza på et pizzeria jeg har lest om med bra rating. Idet vi går ut fra hostellet passerer vi noen som roper at vi må komme inn til dem og drikke Prosecco. Hvem sier vel nei til et glass Procecco og tapas? Vi får servert masse digg. Oster av alle slag, salami og spekemat. Og de sjenker alkohol fortere enn vi klarer å drikke. Det var militæroffiserer som inviterte oss på en fest for å feire siste eksamen for miltærskolen. Vi møter mange militærstudenterer og -lærere. De tar oss med og viser oss rundt på skolen. Den er stor med fabelaktig interiør og utsikt. De viser oss mange historiske saker, som statue av Julius Cæsar og brev fra Napoleon. Etter en lang rundtur med mange som vil snakke med oss, maser jeg på min nye veninne om denne pizzaen. Jeg vil virkelig ha pizza før jeg forlater Italia. Vi kommer oss til Pizza AM og får servert vin og forretter i køen mens vi venter. Etter en lang ventetid får vi italiensk pizza. Endelig. Resten av kvelden går vi langs kanalen og prøver å finne et sted vi kan sitte. Vi må gi opp og går tilbake til hostellet.

Post om gårsdagen kommer snart. Gled dere. Mye action.

Jeg poster bilder når jeg har tilgang på PC.

Milano

Dette ble skrevet ca. kl 19 i går. Ny post om resten av dagen og dagen i dag kommer siden.

Natt til dag for avreise (altså i dag (altså i går, da dette ble skrevet i går)) sov jeg nøyaktig to timer. Ikke overraskende var jeg ikke særlig opplagt da vekkerklokka ringte litt over seks på morgenen. Men jeg kom meg til Gardermoen, selvsagt med litt stress og hastverk. Det må til. På Gardermoen møter jeg Erlend, som skal til Island. Etter å høre om barna hans i nesten fem minutter stikker jeg til gaten. Jeg sover nesten uavbrutt frem til landing. Jeg landet i Milano kl. 12.00, og her er jeg nå. Sola steker mens jeg nyter en italiensk øl langs en kanal. Herlig. Jeg fikk beskjed om at jeg kan forsyne meg med småretter og snacks inne, det er inkludert. Sikkert for å få folk til å drikke mer av den overprisede ølen. Den koster nesten 40 kr. Jeg har med andre ord ikke mye å klage på.

blogg 8

blogg 10

Hostellet jeg booket minnet om et hotell. På både godt og vondt. Jeg vil jo gjerne bli kjent med noen som jeg kan dra på sightseeing med, men den eneste jeg møtte på der var ei amerikansk jente som lå og sov i senga mi. Og jeg som var så glad for at jeg fikk velge seng. Å, neida.

blogg 1

Etter litt googling og eliminering av de mest folksomme, dyreste turistattraksjonene finner jeg dagens gjøremål. Jeg skal gå en tur, til Zona Tortona, et område i Milano. Nå, etter 12 km gåing og fire kafébesøk sitter jeg her og har funnet mitt stamsted for de to hele dagene jeg har her. Mens jeg skriver dette blir jeg servert bruschetta, også inkludert så klart.

blogg 9

Det blir med andre ord vanskelig å gå herfra i dag. Det eneste jeg mangler er en god bok, så det er mulig jeg forsvinner litt herfra kun for å hente en. Også må jeg jo ikke glemme at jeg et på leting etter Milanos beste pizza.

Det er i for seg godt å tilbringe litt tid alene i ro og mak nå, etter mye stress i Norge før jeg dro. Flytting og eksamener tar på.

Litt om Milano som by. Førsteinntrykket var at det ser ut som en litt sliten og skitten by. Tagging, hus som falmer og generelt lav standard på utsiden av bygningene.

Men nå, etter noen timer tilbrakt i denne sjarmerende byen ser jeg en helt annen side av Milano. Jeg har forelsket meg i hver eneste kafé jeg har besøkt. Og ikke minst er kaffen her fantastisk god. Folk er veldig vennlige. 90 prosent av jentene her ser ut som modeller. De er slanke, høye, naturlig pene og har en utmerket klesstil. Jeg skulle pakket med flere kjoler for å passe inn her.

blogg 7

Jeg er overbevist om at jeg må tilbake til Italia snart. Jo, har jeg nevnt at maten er veldig god, og ikke minst rimelig? Italia er på en måte akkurat slik jeg så for meg. Ikke bare når det kommer til god mat, men det å gå rundt og observere denne byen har gitt det inntrykket jeg hadde sett for meg. Milano har et romantisk preg over seg. Leilighetene har franske balkonger som er overfylt av potteplanter av alle slag. Kafeene er søte med nydelig innredning. Kanalene med broene ser idyllisk ut. Italienerne sykler rundt uten hendene på styret med sine pastellfargede sykler og søte kurver foran.

blogg 6

blogg 11

Men jeg blir ikke her lenge. Planen var å dra rett til Østerrike, men da jeg fant en flybillett hit for litt over 400 kr med SAS bråbestemte jeg meg for å begynne reisen her. Det var tross alt over tusen kroner å spare. Jeg har to netter her, og da skal jeg til Sveits. Nærmere bestemt Locarno. Google.it. Det ser ufattelig pent ut der. Jeg gleder meg.

blogg 5

Mitt opphold i Milano:

Hostell: Ostello Burigozzo 11

Kafébesøk: Atelier Cafe, Mezzopieno Cafe, Tathagata-Gastronomia Ecologica

Uteservering: Il Vinaccio

blogg 4

blogg 3

blogg 2

Flere oppdateringer kommer!

Ciao