Fra Milano til Como, Argegno, Pigra og Alpe Di Colonno

I går våknet jeg opp kl. 8. Jeg hadde maksimum sovet 5 timer men jeg visste at reisen jeg hadde foran meg var lang og kunne bli utfordrende, så jeg bestemte meg for å være tidlig ute. Gjett om jeg hadde rett. Jeg var pakket og klar, og kom meg av gårde fra hostellet litt over ni. Jeg fikk plutselig hastverk da jeg sjekket google maps som sa at dersom jeg ikke dro umiddelbart ville det ta meg 16 timer å komme meg til neste destinasjon. Jeg kom meg på en tilfeldig trikk, da det var for langt å gå 19 minutter med den store sekken, slik som egentlig google maps hadde foreslått. Dette var ikke riktig trikk, men jeg tenkte kanskje den ville kjøre meg i riktig retning. Plutselig kom det noen kontrollører på trikken. Jeg hadde en ubrukt billett fra dagen før, og det hadde ikke vært noe sted å kjøpe en ny denne dagen, og jeg var redd billetten kun gjadt for inneværende dag. Jeg tenkte «skal jeg gå av her?» da trikken stoppet, det var jo ikke riktig trikk uansett. Og det burde jeg gjort. De kom til meg. Jeg lette og lette etter billetten, og da jeg til slutt fant billetten som ikke var benyttet fra dagen før, viste jeg den idet jeg gikk av trikken fordi jeg var så redd. Ånei, noen holdt meg igjen i sekken. Enda mer skummelt. De gikk av trikken med meg og snakket på italiensk. Jeg ga dem billetten, men de virket sure. Jeg kunne tydeligvis bruke billetten fra i går, men den var ikke validert. Jeg hadde ikke sett noen validere billetten sin på trikken, og som turist regner jeg med at man får litt forståelse for at man kan begå tabber. Men neida. Det var fem kontrollører som sto og snakket til meg på italiensk og var gretne. De prøvde å vise meg en sum på godt over 3000 euro og sa «you pay, credit card now». Jeg nektet å betale denne summen, og ba om å få snakke med noen som kunne engelsk. De truet med å ringe politiet, og jeg sa at dette ønsket jeg. Politiet bør kunne snakke engelsk. De sa noe om «passporto», og jeg også nektet også å gi dem passet mitt. Jeg fortalte dem at jeg ikke trenger å vise pass for å komme meg inn i Italia. Så klart hadde jeg pass, men dette ville jeg jo ikke gi fra meg før eventuelt politiet eller noen som kan engelsk kom. Etter en liten stund kom jeg på at en av lærerne på militærskolen hadde gitt meg nummeret hans dagen i forveien. Jeg ringte ham. De sa «no phone», men jeg forklarte dem at han kunne oversette. Jeg tror ikke de forsto det, men de sa ikke noe mer. Jeg forklarte ham situasjonen og etter mye nekting tok en av kontrollørene telefonen og snakket med ham. Det gikk lang tid, og telefonen gikk frem og tilbake mellom meg og kontrolløren. Til slutt ga de opp, stemplet billetten min for meg og dro. Jeg aner ikke hva militæroffiseren sa, men han fortalte meg at de løy om boten og at den egentlig er på 35 euro. Jeg tipper telefonregningen blir høyere enn 35 euro. Hadde de oppgitt den riktige summen ville jeg nok bare betalt den.
Jeg kom meg ut av situasjonen, men var veldig forvirret og brukte en evighet på å komme meg videre. Etter to-tre trikketurer senere, samt et stopp for endelig å få i meg kaffe og en sen frkokost, klokka hadde allerede blitt 12 da jeg spiste, var jeg på togstasjonen og hadde 10 minutter på meg før toget gikk til Como. Jeg løper og prøver å komme meg forbi de store menneskemengdene med den store sekken. Jeg kom meg frem til toget i god tid, og setter meg ned og fyller inn informasjonen på InterRail-billetten. Første togtur. Igen kontrollører. Jeg går av på Como, der jeg ikke finner wifi. Dette hadde jeg regnet med. Enda en ting som ikke går etter planen. Jeg hadde tatt skjermdump på mobilen av kartet med koordinatene, og viste dette til ei hjelpsom dame på turistinformasjonen. Hun nevner noen navn og busser som ikke høres særlig kjent ut. Jeg sa at jeg måtte ta en cable car for å komme meg dit, og da nevner hun «Pigra», som jeg kjenner igjen umiddelbart. Jeg får beskjed om at bussen går om 10 minutter. Å nei! Enda mer hastverk. Jeg løper og leverer bagasjen min, og bruker ca 90 sekunder på å vurdere hva som er absolutt nødvendig å ha med for det neste døgnet, og legger resten i den store sekken. Jeg prøver å kjøpe billett, men de tar ikke kort! Jeg har kun noen få mynter igjen, og spør om jeg får betalt med kort et annet sted. På kafeen. Jeg løper dit, men de tar heller ikke kort. Jeg hadde allerede lett og spurt etter en minibank uten hell. Jeg åpner lommeboken. 2 euro og 80 cent. Billetten koster 3 euro. Hvorfor kjøpte jeg vannflasken jeg ikke engang hadde åpnet enda, lurer jeg på. Jeg ser rundt meg og spør så høflig jeg kan om 20 cent til de som står bak meg i køen. Yes. Det ordnet seg. Da var det bare å løpe til bussen. Som var 10 minutter forsinket…

Jeg setter meg på bussen og måper hele veien til Argegno. Bussen stopper og tuter hver tiende meter, men den kan ikke stoppe ofte nok. Et vakrere syn enn disse fjellene og denne fjorden skal du lete lenge etter (ja, kanskje du må helt til vetlandet). Kombinasjonen av arkitekturen, de gammeldagse bygningene og denne utsikten var fabelaktig. Bussen sier ikke stedsnavnene og det er ingen måte å vite hvilket stopp vi er på. Hva skulle jeg gjort uten google maps? Jeg følger med og går av der telefonen viser meg at jeg er på Argegno. Det er vakkert her også. Jeg er målløs. Men nå vet jeg at jeg må finne Internett for å finne frem resten av veien, og jeg må sørge for å rekke en cable car, og jeg vet ikke når de slutter å gå. Jeg går på en restaurant, spør pent om de har wifi og setter meg ned. De gir meg en meny på italiensk, som jeg lukker raskt og ber dem om å gi meg den beste pizzaen de har. De spør om jeg vil ha vin, og jeg gjør en vurdering, og tenker at søren heller, jeg må vel drikke litt vin mens jeg er i Italia. Jeg nøt synet, inntrykkene, det lille glasset jeg fikk med rødvin, og øyeblikket. Helt til regningen kom. Æsj, jeg skulle droppet vinen. Og vannet. Og å sette meg ned der. Men jeg hadde i det minste lagret lokasjonen på kartet nå, og var klar for en skummel cable car-tur og noe jeg hadde hørt at skulle være ca. en times gåtur. Jeg sender mail med verten, og hun tilbyr å hente, men jeg vil ha flere utfordringer. Jeg leter og leter etter starten på cable car-linjen. Endelig! Klokka 17.02 finner jeg den. Det gikk en 17.00. Typisk, men en halvtimes venting er greit nok. Han som jobbet der og jeg forsøkte å kommunisere på hvert vårt språk. Han er veldig hyggelig, og lar meg lade telefonen i denne korte halvtimen. Jeg trenger jo batteri for å finne frem. Han spør hvor jeg skal sove, og jeg viser ham pinen på kartet på mobilen, og han sier det er 10 minutter å gå. Jeg får et lite håp om at det er tilfellet, men tør ikke stole på det 100 %. Jeg finner frem navnet på overnattingsstedet og han sier «6 km walk». Det hørtes mer sannsynlig ut, ja. Jeg hadde lyst til å kontakte verten og be om å bli hentet da jeg skjønte at pinen jeg lagret på kartet var på feil sted. Jeg hadde bare skrevet inn gatenavnet. Som var 6 km unna dit jeg skulle. Men jeg har ikke wifi og får ikke kontaktet verten og tenker at jeg skal klare det.
Turen med cable car var ikke skummel i det hele tatt. Jeg prøver å se ned, se utover landskapet og føle frykten. Ingenting. Kanskje høydeskrekkureringen hjelper. Det eneste jeg opplever er det fantastiske synet som er foran meg.

Vel oppe i Pigra, går jeg oppover og oppover, langs hus og på brostein, til jeg kommer på veien jeg skal følge, og ser skilt til «Aple Di Colonno». Jeg er på rett sted! Jeg sjekker aktivitetsklokka jeg fikk av Mamma til bursdagen og ser at jeg har gått 14 km hittil i dag. Klokka er 17.40 og jeg vet at det bør ta ca. en time og er ca. 6 km. Det er bratt! Det er varmt, slitsomt, og det er bratt! Jeg burde ha tatt med mer vann. Jeg går og går og går. Jeg følger med på klokka hvor mange km jeg har gått, og hvor lenge. Det er tross alt det eneste jeg har å forholde meg til nå, siden jeg lagret feil lokasjon på mobilen. Utsikten er ekstremt vakker. Jeg går langs veien. Det eneste jeg hører er pusten min, og noen dyr som beveger seg hurtig i gresset idet jeg passerer. Jeg ser dem ikke. Innimellom kjører biler forbi, de tuter i hvert sving, fordi veien er for smal for møtende trafikk. Alle har sitt eget unike tut. Noen tuter to ganger, noen tuter lenge. Jeg går og går, og er veldg glad for at jeg la igjen den store sekken og at jeg tok med noen ordentlige joggesko. Jeg går forbi to steder der det renner vann ned fra en mur utenfor et hus. Det står et skilt der på italiensk. Betyr det at jeg ikke kan drikke dette vannet? Jeg går forbi den første, men er nesten tom for vann på den andre jeg går forbi, og fyller flasken. Jeg smaker litt på det og ender opp med å drikke hele. Jeg lurer fortsatt på hva skiltet sier, men vil jeg egentlig vite det? Det gikk jo bra. Jeg har nesten lyst til å gi opp idet jeg hører kubjeller. Jeg går raskere, og får øye på to små bygg langt unna. Det må være der! Det passer med bildene jeg har sett. Plutselig er jeg der. Litt under 6 km, og litt over 1 time og 20 minutter senere. Jeg ser en ung gutt som sitter og leser utenfor huset. Jeg sier hei, og går litt videre for å være sikker på at jeg er på riktig sted før jeg går inn. Jeg går litt tilbake og hører ei dame rope «Tony» og åpne armene for å ønske meg velkommen og gi meg en klem. Verten heter Stephanie og er veldig hyggelig og snakker feilfritt engelsk. Hun viser meg rundt, og jeg får se rommet, som jeg er alene på. Vi snakker, og jeg nyter utsikten. Jeg møter hennes 6 år gamle sønn som snakker perfekt engesk, hennes mann som eier stedet og noen venner av de som sitter ved en bar og drikker øl. Øl ser fristende ut, så jeg setter meg ned ved siden av dem. De kan ikke engelsk. Jeg tipper han ene må være i starten av 30-årene og han andre er nok 40. Vi prøver å kommunisere på engelsk, og overraskende nok forstår vi hverandre. Han yngste av de jobber som gartner og bor et stykke unna her. Han har ikke PC eller Internett. Han liker å reise, og har vært i både Finland og Sverige. De to er med på middagen vi får servert. Det er all mulig slags mat, noe kjøtt, suppe, masse ost og forskjellige skinker og salami. Og en kjøttblanding som jeg holder meg unna uten å helt vite hvorfor. Jeg prøver alt annet. Senere får jeg vite at kjøttblandingen var kanin og blir glad for at jeg holdt meg unna. Idet vi skal starte å spise blir det kaos. Kuene har stukket av. Mennene går ut og henter dem og får dem inn i gjerdet igjen.
Halvveis i middagen begynner 6-åringen å mase om å spille monopol. Han gir seg ikke før vi setter oss ned og begynner å spille. Han forsyner seg med eiendommer og plasserer hus overalt og går frivillig i fengsel. Jeg får ikke lov å være med, for det blir for vanskelig for meg mener ham. Til slutt gir han seg og gir meg en strykejernbrikke. Idet vi skal starte å spille får jeg beskjed om å komme til inngangsdøra. Det er en rev her. Den er sulten og henter mat her hver dag. For et fantastisk syn, jeg var en meter unna reven og den løper unna med maten umiddelbart.
Kvelden kommer, og vi drikker øl og snaps. Snapsen de hadde var sterke greier. Vi sitter og prater om livet, om forskjellene på kulturene, som faktisk ikke er så store, og om livet. Klokka blir mye og det er på tide å legge seg.

Et innlegg om i går kommer snart.

Håper alle har det fint i Norge.

-Tonje

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s