Grillfest i Zurich & vinfestival i Feldkirch

Sveitserne er ferdige med jobbingen, og de har tatt med seg en sveitser til, som også skal bli med til Sveits. Jeg maser om å få smake på fondue. Men dette går visst ikke an på sommeren, og vi bestemmer oss for å grille hos sistemann. Det er kø, og jeg blir litt frustrert fordi jeg har jo booket enda en natt på det rimelige hostellet i Feldkrich, og må komme meg tilbake dit i løpet av kvelden. Endelig kommer vi frem, vi kjøper inn grillmat og øl. Vel fremme hos sveitseren i Zurich, setter vi oss på hverandaen hans og lager noen drinker og drikker øl. Vi griller og skravler og nyter sola og stemningen. De snakker for det meste på på tysk, og egentlig har jeg merket at svært få en komfertable med å snakke på engelsk. Jeg snakker litt med sistemann, og han forteller at han reiste to uker med campingvogn i Norge. Jeg spør om han kan snakke noe norsk, men han forteller at nesten alle han møtte kunne tysk. Jeg er ikke så overrasket, det er tross alt campingplasser dette er snakk om. Han sier at om jeg ønsker det kan jeg få sove på gjesterommet. Jeg sier at det kan være en nødløsning hvis jeg ikke kommer meg tilbake til Feldkrich. Akkurat der og da skulle jeg bare ønske at jeg hadde sjekket ut og tatt med sekken min i bilen til sveitserne. Men gjort er gjort.

Når jeg reiser lærer jeg meg å sette pris på de valgene jeg tar, for de ender som regel opp i noe som jeg ikke ville vært foruten, uansett hvor leit noe oppleves der og da. Jeg tror ikke at det er en mening med alt, men jeg liker å tenke at de valgene jeg tar er de riktige når det kommer til stykket. Uansett, jeg finner veien til stasjonen, tar toget til hovedstasjonen i Zurich, og går på toget tilbake til Feldkrich der. Jeg visste at dette toget var det siste som gikk denne kvelden, og at det er et nattog som ender i Budapest. Jeg tar likevel sjansen på å ikke gjøre en reservasjon, da dette koster ekstra samt at jeg har liten tid på hovedstasjonen. Jeg innser hvor strukturerte alle vognene ser ut, og tenker at jeg kommer til å få bot, og at jeg burde ha reservert et sete. Toget er forsinket. Skal jeg løpe til informasjonen og reservere et sete? Inn kommer en av guttene jeg møtte i Feldkrich, som også skulle ta toget fra Zurich og til Lucerne, der han bor. Han spør en av konduktørene om det er nødvendig med reservasjon for meg. Toget begynner plutselig å gå. Kom han seg av toget i tide? Han skal jo til Lucerne. Jeg ser han utenfor vinduet. Han viser meg ok-signal og jeg regner med at det går bra. Jeg tenker likevel at det lønner seg å oppsøke konduktøren selv og forklare situasjonen. Jeg reiser meg og begynner  se etter en kondutør. Jeg ser en gutt i 20-årene smile vagt til meg fra en annen seterad. Jeg finner ikke konduktøren, og bestemmer meg for å spørre gutten om han vet om jeg kan sitte her uten setereservasjon. Han sier at han tror den siste vognen er uten reservasjon, og at jeg sikkert kan flytte meg dit på neste stopp. Jeg spør om jeg kan sitte meg ned til konduktøren kommer. Han er veldig hyggelig, og vi snakker om reising, så kommer konduktøren. Jeg forklarer nervøst situasjonen og spør ydmykt om det er greit at jeg flytter meg til en annen vogn ved neste stopp. Hun sier at siden jeg kun skal sitte på toget i en halvannen time trenger jeg ikke reservasjon. Hun ser også at ingen har reservert setet jeg sitter på før etter mitt stopp. Jeg får derfor sitte her videre. Hun var veldig hyggelig, og jeg blir veldig glad og takker fere ganger.

Joel og jeg blir sittende og prate til han plutselig er på stoppet sitt og må løpe av. Vi skravlet sammenhengde i en time, også nokså dype temaer. Jeg liker at man ikke alltid må snakke om overfladiske ting med folk man nettopp har møtt. En stund ut i samtalen forklarer jeg at jeg synes det ble for dyrt å være i Sveits, derfor fikk jeg dessverre ikke sett så mye som jeg ønsket og reiser tilbake til Feldkrich og antagelig videre til Innsbruck og så til Wien. Han sier forsiktig at om jeg ønsker har han en sofa jeg kan sove på. Jeg er litt skeptisk, men han forteller at han nå er på vei fra leiligheten hans i Zurich,
der han studerer for å bli lærer på videregående, til foreldrenes hus i Sargans. Jeg blir straks mindre skeptisk når jeg hørte at det var snakk om hans families hus.Jeg går av på Feldkrich, og husker at jeg tidligere hadde sett en plakat om en vinfestival. Denne må jeg jo sjekke ut, og den er mye nærmere stasjonen enn det hostellet er. Klokka er over 11 på kvelden, men jeg bestemmer meg for å ta en snartur innom festivalen likevel. Det er jo ikke hver dag jeg er i Feldkrich mens det er vinfestival her. Jeg ser raskt at dette er veldig sosialt, og at folk sitter i grupper med vennene sine, og at jeg ikke har noe å gjøre der alene. Jeg bestemmer meg for å gå gjennom bodene der de selges både mat og vin, og bordene der høylytte folk i alle aldre sitter og heller nedpå vin. Hele opplegget minner meg mest om hvordan jeg ser for meg at oktoberfest er, og jeg går skeptisk forbi alle bordene. Inntil jeg høre noen rope noe uklart og vinke til meg. Jeg ser spørrende rundt meg, men innser at det er meg han roper på. Er det noen fra hostellet som jeg har glemt ansiktet på? Det hender jo. Neida, det var en full østerriker som kalte meg barbie. Jeg velger å ignorere kommentaren og benytter muligheten til å snakke med denne fulle fyren og noen søte jenter som sitter på bordet og fniser ved siden av ham. De ber meg sette meg, og straks har jeg blitt venner med alt for fulle Patrick, en kanader og ei veldig søt og koselig blond jente, samt en haug andre som studerer i Feldkrich for å bli lærere. Jeg møter visst mange lærerstudenter denne dagen. Vi snakker om alt og ingenting til politet kommer og sier noe på tysk. Patrick blir, om mulig, enda mer høylytt og begynner å ta på armen til han ene poitibetjenten. Jeg blir litt bekymret, for det ser jeg for meg at det ikke kan komme noe godt ut av. Men det viser seg at han kjenner politibetjenten. Vi går til en bar, for det er på tide at det blir rolig i uteområdet vi sitter på. I baren er vi ikke lenge, for ølsalget stenger relativt fort. Jeg ser på klokka. Ånei, den er nesten 2! Jeg mener å huske at resepsjonisten på hostellet sa at ytterdøra stenger klokka 2! Jeg får det travelt. Å gå vil ta minst 30 minutter. Jeg rekker det heller ikke om jeg løper. Jeg mener å huske at kanaderen hadde bil, og spør han pent om han kan kjøre meg til hostellet og heller plukke opp resten av gjengen etterpå. Men de andre som skal sitte på blir med. Vi kommer oss i sneglefart avgårde, det er jo ikke lett å få fart på disse fulle østerrikerne. Etter mye om og men, finner vi hostellet mitt. Ånei, klokka er 11 minutter over 2! Jeg prøver døra. Den er låst! Men jeg husker at resepsjonisten sa noe om en magnetisk del på nøkkelknipet jeg fikk da jeg sjekket inn. Jeg prøver det, og får opp døra! Yes! Jeg sovner trygt og godt.
Ingen blogging i dag heller.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s