Dubrovnik

Bussturenen til Dubrovnik ble mye sløvere enn jeg hadde tenkt. Jeg hadde jo planer om å være produktiv, og få tatt igjen masse av all den bloggingen jeg henger etter på. Jeg småsover helt til grensen, og viser passet et par ganger som vanlig nå, i sløve. Men så pirker Øyvind med på skulderen og sier at han har blitt valgt i tilfeldig kontroll. Jeg sitter og ser bekymret etter han i noe som føles ut som en time, og blir veldig oppskaket av hele situasjonen. Etter altfor lang venting kommer han tilbake og jeg kan se at ikke alt er som det skal. Politibetjenten hadde vært særdeles ubehagelig mot ham, og opptrådd meget respektløs. Jeg blir ikke overrasket, men veldig trist over det hele. Jeg prøver å oppmuntre han, men blir litt forfjamset og skuffet når han sier at han vil dra bort fra Kroatia. «Okei» godtar jeg, «la oss dra rett til Bosnia».  «Nei, hjem til Norge» hører jeg han svare, og skuffelsen kommer. Jeg var ikke der og vet ikke hvordan det var, men jeg vet at han ville dratt hjem med meg om det var jeg som var inne der og ville hjem, så jeg nikker igjen.

2015-07-12 10.56.24

Synet over Dubrovnik er pent her oppe fra, før bussen ankommer stasjonen. Vi finner bagasjeoppbevaring, og tar en lokal buss til gamlebyen. Her setter vi oss og spiser frokost. Etter at maten kom, veldig raskt, kommer to amerikanere i kanskje slutten av 40-årene, og spør om maten er god. Vi nikker og smiler samtykkende, veldig god. De setter seg ved siden av oss, og vi kommer raskt i prat med dem. De reiser rundt i Europa på et cruise. Det hele høres fantastisk ut for de som har penger til slikt. Selv liker jeg eventyrfølelsen av å backpacke, men tenk å kunne reise i 18 dager til forskjellige byer, men å sove i samme komfortable senga du kjenner til hver natt. Og ikke minst på havet, med beroligende bølger. De forteller at prisnivået til byene de drar til er høyt, på grunn av høy turistfaktor, og det høres straks litt mindre lurt ut igjen. De forteller om sitt kjennskap til Norge, da damen vi snakker med har norske slektninger.

Etter en lang og god frokost, samt to kopper kaffe og masse skravling med amerikanerne, går vi og begynner å utforske gamlebyen. Noe av det som er kult med Dubrovnik er jo at TV-serien Game of Thrones er spilt inn her. Vi ser en Game of Thrones-tour, og lar oss overale til dette. Mens vi venter på at den skal starte finner vi en koselig kafé, Soul Caffe, i gamlebyen, der jeg drikker to gode iskaffer. Vi hadde flaks med denne kafeen, for det var mange slitsomme steder i nærheten med altfor mange turister og altfor høye priser.

Game of Thrones-omvisningen er veldig interessant, og vi får sett flere steder der innspillingen av King’s Landing er gjort. Vi får blant annet sett stedet for Joffrey’s bryllup, og der Cersei’s ni minutter lange walk of shame ble innspillt.

Dersom mine kjære venner der hjemme er interessert har jeg masse bilder og videoklipp fra dette, så spør så skal jeg få lagt ut noe når jeg kommer hjem.

Etter tour-en får vi, nok en gang, sitte på The Iron Throne. Jeg sier nok en gang, fordi vi satt også på den da vi var så heldige å få billetter til førpremieren i vår av mamma.

2015-07-12 19.20.53

Vi finner oss et sted å sitte ned og spise i gamlebyen, og jeg har god tro på at vi har tid nok til å spise og deretter rekke bussen til Mostar 17.15. Maten er ikke noe god i det hele tatt, men på grunn av den høye prisen her, prøver jeg å presse i meg maten likevel. Men det tar lengre tid enn ventet, og vi mister mulighten til å rekke bussen som går 17.15. Litt irriterende at vi ikke får tatt bussen før 22.30 denne kvelden, fordi vi bestemte oss for å spise på en restaurant der det mest imponerende var to norske flagg utenfor, men sånn er det. Vi bestemmer oss for å booke en solnedgang-tour fra samme selskap som vi fikk GoT-omvisningen gjennom, mens vi venter på bussen. Det dukker ikke opp noen andre, så det blir visst kun Øyvind og jeg som får vår egne private tour. Vi får se verdens korteste fossefall, som supplerer hele Dubrovnik med drikkevann, og utsikten fra mange flotte steder. Tour-en avslutter med å se solnedgangen fra Dubrovniks høyeste punkt. Pent, og god stemning.

2015-07-12 20.11.38

Trygt nede ved gamlebyen igjen tar vi bussen til hoedstasjonen, kjøper billetter til Mostar, nå i god tid, ikke om vi mister denne bussen også. Vi spiser litt mat, og kommer oss på bussen. Vi kommer til å være fremme nærmere to i natt, så jeg har sørget for å forhøre meg og dobbeltsjekket at hostellet vi har booket i Mostar har døgnåpen resepsjon. Nå er klokka halv to, og vi burde ankomme hvert øyeblikk. Passkontrollen på denne bussturen var mye enklere, og den første gangen de samlet inn alle passene så de kun raskt på våre, og så at vi var norske, og da fikk vi de tilbake igjen. Mens de andre passasjerene fikk ikke sitt pass igjen før senere, ikke engang han på andre siden av korridoren fra meg, som faktisk er fra Bosnia. Han sa bare til meg «Those Norwegian passports.. they’re the best!». Haha.

Reklamer

Kotor

Vi ble kjørt av taxien rett til hostellet, og blir tatt godt i mot av eierne. Hostellet ligger rett ved vannkanten, noe som passer meg utmerket. Vi spiser middag på et sted med dårlig service, nok en gang, og der de igjen er trege med serveringen og lite observante. Vi innser når vi skal be om regningen at vi har glemt lommeboka. Jeg løper og henter den, jeg takler ikke den altfor høye musikken uansett, så det er like greit å forsvinne. Det var alt for høy live-musikk av veldig dårlig kvalitet. Jeg har fortsatt veldig vondt i hodet etter nattoget til Bar, så høye lyder hjelper ikke på. Vi betaler og kommer oss bort herfra.

2015-07-11 13.00.21 2015-07-11 13.00.27 2015-07-11 13.26.14 2015-07-11 13.27.14 2015-07-11 13.40.24

Lørdag sto vi opp og byttet gjestehus til et annet kun få meter fra, fordi det hosteller vi var på var full-booket. Vi gikk inn mot gamlebyen for å spise frokost der. På veien inn stoppet jeg og kjøpte en smoothie, nam! Så godt i varmen. Vi spiste frokost inne i gamlebyen, og jeg gikk også innom en turistbutikk med håndlagde suvenirer med kattetema. Men jeg kjøpte ikke noe. Vi tilbrakte dagen på en fin, rolig strand rett ved der vi bor, badet, leste, slappet av, og fant mange søte pusekatter som det er mange av her i Kotor. Tilbake på gjestehuset møtte vi noen hyggelige australske jenter som vi skravlet masse med, og satt ute på verandaen med dem og spiste moreller og kjeks, og drakk øl. Jentene ble kjent tilfeldigvis i Kroatia, men begge er fra Australia. Vi ble enige om å dra ut med de på kvelden. Øyvind og jeg spite middag samme sted som vi spiste lunsj, vi hadde jo endelig funnet et sted vi var fornøyd med. Vi spite pizza rolls (som til lunsj), og dro så ut for å møte jentene på det hostellet vi sov på kvelden i forveien. Det var mange folk der, og særlig mange sveitsiske unggutter, som visstnok var på speidertur her. Det var pub crawl denne kvelden, og vi gikk først til gamlebyen der vi dro på et overfylt sted med veldig høy musikk. Det var umulig å føre en samtale her, og det tok meg over 10 minutter å bestille øl. Vi gikk så videre, og baren vi gikk til lignet veldig på den forrige, så Øyvind og jeg sa hade til jentene og fant oss heller et rolig sted å sitte ned, der vi kunne prate uten å skrike.

 

2015-07-11 10.23.25

2015-07-11 10.38.24

Store klesklyper?

Utvilsomt.

Utvilsomt.

 

 

Søndag skulle vi ta bussen tidlig. Vi betalte mannen som driver gjestehuset, som var plutselig veldig glad og tok oss i hånda og greier. Deretter gikk vi mot bussholderplassen, men jeg hadde bestemt meg for at vi skulle ta et morgenbad i havet først. Øyvind skulle ikke være med uansett hvor mye jeg prøvde å ovetale ham, men jeg svømte likevel. Herlig. Da jeg kom opp igjen så vi den gamle mannen som drev gjestehuset vi sov på, han lo godt og ristet på hodet da han så at jeg hadde badet. Plutselig var jeg den sprø av oss, og ikke ham.

2015-07-11 14.06.33

2015-07-11 14.06.07

2015-07-12 08.10.43

Der Pippi fisker er det sikkert bra å fiske :D

Der Pippi fisker er det sikkert bra å fiske 😀

Budva

I Budva låser vi inn bagasjen vår, og setter oss et sted med wifi for å finne ut hvor vi må gå for å se det vi vil. Det har visst blitt rutine på dette nå når vi ankommer et nytt sted nå. Vi går en god stund for å komme oss til gamlebyen. Det er veldig lite her, men også veldig pent. Gamlebyen er beskyttet av høye vegger som ser ut til å være flere hundre år gamle. Vi går rundt her, og finner ut at det er kun turistsjapper, samt begynnelsen på en restaurant som er en kombinert restaurant- og hotellkjede som eier halve Budva. Hotellet strekker seg over hele stranda, deler av gamlebyen, og også deler av en fjellklippe vi går langs med for å få utsikt over havet og gamlebyen. Vi går og ser på den imponerende bebyggelsen rundt gamlebyen og den fine naturen, og tar noen bilder.

2015-07-10 19.19.08

2015-07-10 19.18.31

Vi bruker ikke lang tid på å utforske Budva, men føler oss godt fornøyd etter de timene vi hadde her. Jeg er glad vi bestemte oss for kun å ha noen timer her, for det er bedre å da få to netter i Kotor, som er neste sted, og antagelig litt større med mer å se. Vi kommer oss inn i en taxi, ja taxi. Kun fordi sjåføren hadde dårlig engelsk og klarte å si at det koster 12 euro, når han egentlig mente 20. Hadde det faktisk vært 12 hadde det jo blitt det samme som buss inkludert bagasje til Kotor. Jeg blir oppgitt da han forteller oss at han sa feil, men jeg lar det gå. Vi plukker opp bagajen fra togstasjonen og kjører til Kotor i solnedgangen.

Bar

Vi hadde egentlg planer om å reise til nasjonalparken, Durmitor i Montenegro, men på grunn av utfordringer med å komme oss hit, samt lite info om dette, dro vi heller rett til Bar. I Bar hadde vi booket et gjestehus som lå mellom byen og stranda. Vi kommer frem, sjekker inn, og blir glade da vi finner ut at vi har egen balkong med kjøkken! Det er også en ekstra seng på rommet, så jeg mistenker at de hadde klart å registrere flere rom tilgjengelig enn det de egentlig hadde, og at derfor fikk vi et bedre rom. Vi er fornøyde vi, særlig fordi vi får sjekket inn så tidlig som klokka 8, når vi ankommer gjestehuset.

Vi drar ut og spiser frokost på en restaurant jeg fikk veldig sansen for. Hyggelig servitør, veldig god mat, og ikke minst billig, og restauranten ligger kun litt nedenfor gjestehuset vårt, i retning stranden. Vi drar så ut for å slapp av på stranda. Det er en steinstrand, noe jeg synes er greit, eller faktisk foretrekker. Vi finner oss et relativt rolig sted å slappe av, og drikker en lemonade, og bader i det kalde, men forfriskende vannet.

På vei fra stranda merker vi at vi begynner å bli sultne, så vi finner en restaurant ved stranda og setter oss ned. Vi blir meget lite imponert over farten på servicen her, servicen selv, og drikken, så vi bestemmer oss for at vi bare betaler og går et annet sted og spiser der heller. Vi finner en restaurant med mange forlokkende bilder på tripadvisor og går hit. Restauranten her imponerer også lite, med dårlig mat og igjen treg betjening. Jeg hadde bestemt meg for å spise dessert her, men dette frister ikke særlig når det er en barnebursdag som starter her, og vi praktisk talt blir presset ut av lokalet. De hadde heller ikke de rettene som de hadde lagt ut bilder av. Som trøst går vi innom et supermarked på veien tilbake til gjestehuset. Vi blir paffe av de lave prisene! Vi kjøper noen øl og litt kaffe og snacks. Deretter går vi mot stranda, fordi vi så at sola begynner å gå ned, og ser utrolig vakker ut der den kun står litt over horisonten og lyser opp rødt.

Vi setter oss på noen steiner ved vannkanten og nyter synet med en øl. Idet sola går ned kommer det masse krabber opp på steinene vi sitter på, og fiskene plasker i overflaten. Det er flere bak oss som står og fisker, men vi sitter fint for oss selv og nyter det fine synet.

Det er et tivoli som våkner til liv når det mørkner, og luften blir kjøligere. Det er masse som skjer, og god stemning.

Vi tar oss en kveldstur før vi sovner.

Beograd

Endelig er vi fremme i Beograd. Egentlig var det bare greit at toget var forsinket, fordi klokka var ikke mer enn 7 da vi faktisk kom frem, og det var ikke mye som var åpent enda. Vi får tatt ut litt penger, og finner et hostell som serverer pizza og kaffe allerede og spiser her. Vi sitter her en god stund, og søker opp litt info om Beograd og får pakket om sekken, slik at vi kan levere den i oppbevaring slik at vi kan gå uten de store sekkene denne dagen. Vi drar tilbake mot stasjonen, og det står to personer foran oss for å få tilbake sin bagasje, før vi leverer vår. Vi kommer i prat med de to australerne, som viser seg å være et søskenpar. Jenta er 20 år, og gutten er 30, og bor for tiden i London. Vi finner ut at vi skal bli med dem til gamlebyen, siden vi ikke har stort andre planer enn Tesla-museet uansett.

Vi kjøper billetter på nattoget til Bar, som var ganske vanskelig å få til da damen i kassen ikke snakket engelsk, men billetter fikk vi. Øyvind, som er lei av lite søvn, fikk bestemme at vi skulle reservere ordentlige senger denne gangen, og i eget rom til og med. Jeg synes dette var alt for dyrt, det kostet jo mer for bare de reservasjonene enn det gjør for et privatrom for oss på hostell! Men jeg sier ikke så mye, jeg er tross alt ikke på ferie alene, og Øyvind skal jo ha litt ferie (og ikke minst søvn) han også. Dessuten har vi en lang togreise foran oss denne natta (tolv timer, uten forsinkelser).

Vi går mot gamlebyen med våre nye venner, og skravler om hva vi har gjort og sett, og blir bedre kjent med dem, og hva de driver med til vanlig. Meget hyggelige mennesker, og spennende å høre om deres reise sammen her. De går for å finne en restaurant der de skal oppbevare bagasjen en stund før de kan sjekke inn, og så setter vi oss på en meget særegen og kul kafé. Her blir det en del iskaffe, øl og cider, og enda mer prating og latter. Tiden går, og vi kommer oss etter en stund til Tesla-museet. Her kommer vi inn rett etter en omvisning har startet, og blir med på resten av denne. Ei søt og engasjert jente som smiler veldig lite snakker med stor begeistring om Tesla og hans oppfinnelser. Hun viser også frem noen demontrasjoner. Vi går rundt og ser, og ser også Teslas urne der. De har virkelig laget en museum der man kan hylle denne viktige mannen. Vi går ut fra museet for å spise middag, mens vi venter på at neste omvisning skal starte, slik at vi får sett starten også. Det er koselig å spise sammen oss fire, og vi snakker om mattradisjoner fra våre egne land. Resauranten er veldig classy, og austalierne bestiller and, mens jeg forteller dem at dette ikke kan falle meg inn å spise. Jeg går for laks, som er et mye mindre søtt dyr. Jeg klarer ikke å spise kjøtt i land som Serbia, fordi jeg føler at de behandler dyrene mindre bra her, og har ikke samvittighet til dette. Jenta forteller oss at hun har prøvd kjøtt fra skilpadder, og andre søte dyr. Jeg blir ikke veldig imponert, men det er jo stor forskjell på kulturene, så jeg sier ikke noe.

Etter resten av omvisningen går vi tilbake mot togstasjonen, og de drar til leiligheten de leier på airbnb, mens vi drar til restaurant der vi drikker en kaffe og slapper av før toget går. Det har vært en rolig dag, men det trengte vi nok også, for det ble ikke mye søvn på toget natta før, særlig ikke for Øyvind. Vi hadde egentlig planer om å finne en park, og kanskje en innsjø, der vi kunne sove og bade i det varme været, men fordi vi ble kjent med noen hyggelige backpackere, ble ikke disse vage planene noe av.

Vi går innom et supermarked på vei til toget. Her kjøper vi kjeks, masse vann og moreller (som vi kun betaler 7 kr for), som niste til den lange togturen. Plutselig har vi det travelt, og vi må gå raskt mot togstasjonen. Jeg blir redd for at det er feil stasjon, da jeg ikke kjenner meg igjen, men det er heldigvis riktig. Vi stresser likevel, og får hentet ut bagasjen vår. Da vi finner togperrongen er det enda 15 minutter igjen til toget går, og vi hadde ikke så dårlig tid likevel. Vi slapper av på toget, og det tar evigheter før det begynner å kjøre.

Jeg våkner av at passkontrolløren prøver hardt å åpne døra, og den går litt på gløtt, men låsen hindrer døra i å åpnes helt. Kontrolløren lyser inn, og jeg er glad for at jeg har på meg såpass mye klær her jeg ligger i varmen. Men jeg hadde allerede forbredt meg på at noe lignende kunne skje. Jeg spretter opp, for å finne passet i sekken, og den raske bevegelsen gjør at jeg slår tinningen hardt inn i bagasjehylla av metall. «Æææææææææ!!» skriker jeg, og banner og hyler av smerte. Det gjorde grusomt vondt. Kontrolløren ser ikke ut til å bry seg særlig mye, og skrur på det skarpe lyset som gir meg plutselig enda verre hodepine. Jeg prøver å stoppe han da jeg ser hva han er i ferd med og sier «no, no, no, no, no, no, no, no, no, no, no», men han skrudde det jo på. Jeg hadde jo passet nesten fremme og trengte ikke lyset! Vi våkner igjen tre ganger av at folk skal sjekke passene våre, og særlig den siste er irriterende, fordi da banket de på og ba oss finne fram passene, men de sjekker de ikke på så lenge at jeg rekker å sovne før de igjen vekker meg for endelig å se på det. Blæ. Jaja, det ble likevel ganske mye søvn denne natta, særlig fordi toget (så klart) var forsinket, og vi var ikke fremme i Bar før to timer etter at vi skulle.

Zagreb

Nå har vi vært flinke og faktisk booket hotell i Zagreb før vi dro hit. Øyvind fant et hostell som hadde 100 % i rating, med over 700 reviews, så dette kunne jo ikke unngås. Vi ankommer Zagreb, og får ut lokal valuta mens vi leter etter riktig trikk for å komme oss mot hostellet. Vi kommer i prat med tre amerikanske jenter, som også gjør InterRail, mens vi venter på trikken. Vi rekker å gi dem et par tips om Budapest før vi hopper på trikken som kommer. Trikken tar oss ca. halvveis til hostellet, og resten av veien må vi gå. Den resterende veien er tydeligvis bar- og restaurantgaten i Zagreb, og hostellet vårt ligger plassert i denne gata. Zagreb og Kroatia var kjærlighet ved første blikk for meg, og jeg kan nesten ikke vente med å komme meg til kysten og se resten av dette herlige landet.

Vi sjekker inn på Taban Hostel, og snakker med ei hyggelig resepsjonist, Ivana, som tuller om de norske bokstavene, som hun skjønner lite av. Vi får et godt inntrykk av henne. Bedre skal det bli, for da hun viser oss rommet vårt gir hun beskjed om at hun oppgraderte oss til et rom for bare oss to, med bad i!! Woohoo, herlig! Det første jeg gjør er å dusje, for det var lenge siden, og særlig i egen dusj. Dusjen blir kort, for vi må jo få tak i noe mat. Vi finner raskt en restaurant som ser bra ut. Jeg prøvde meg på en pastarett med laks og reker i, og saus over. Den var meget god, men rekene var umulig å spise da de ble servert med skall og et tonn saus over. Vi prøvde også noe tradisjonelt innbakt gratenglignende greier med spinat og cottage cheese.

Tirsdag lar jeg Øyvind slappe av mens jeg setter meg ute på hostellkafeen, her drikker jeg en dårlig iskaffe, en vanlig kaffe, og prøver å ta igjen litt blogging. Vi sjekker ut av dette supre hostellet og legger igjen bagasjen vår. Endelig finner vi en kafé som serverer «full English breakfast», Øyvind har lett etter dette lenge nå. Vi måtte vente veldig lenge på frokosten, og mens vi ventet gikk det også en parade i gata, forbi der vi satt. Musikk og dans, alle som spiste her reiste seg, og det ble god stemning!

Vi finner raskt etter frokosten ut at vi må sette oss ned et sted med wifi, så vi kan søke opp hvor de tingene vi vil se i Zagreb er. Jeg finner noe jeg tror er en kaffebar, og prøver å bestille én iskaffe med dobbel espresso, uten iskrem, men med melk i. Dette er visst ikke så vanlig her. Jeg endte opp et glass med svak, lunken iskaffe med masse melk, og et glass dobbel espresso med masse is. Haha. Jeg måtte drikke dem samtidig, og da var det nesten ok. Vi går litt i Zagreb, der vi ser markedet og Cathedral of Assumptions. Dit dro vi kun pga det kule navnet, men det var også høyt ranket på tripadvisor, og er visstnok den høyeste bygningen i Zagreb. Dessverre var det ikke så imponerende pga vedlikehold for øyeblikket.

Vi finner veien til Mirogoj gravlund. Gravlunden var veldig mye større enn forventet, men til gjengjeld også ganske mye kjedeligere. Men uten tvil et pent syn med alt gresset på bygningen og imponerende bygg og kirkegård. Det er også en søt pusekatt her, men den er veldig sky.

Vi tar bussen og går et stykke for å komme oss til Swanky Monkey Garden, en kafé og et hostell (i ett), som jeg hadde lest mye bra om før jeg kom til Zagreb. Veldig stilig plass, men dessverre har de ikke matservering som er det vi egentlig var ute etter, så vi finner oss noe mat i nærheten, før vi går tilbake og drikken en øl på dette hostellet.

Swanky Monkey ligger nærme Museum of Broken Relationship. Her dro vi også kun fordi var et morsomt navn på en attraksjon som var anbefalt på Tripadvisor. Jeg trodde dette skulle være noe humoristisk, men jeg må innrømme at det var mest trist. Her har mennesker sendt inn donasjoner i form av minner, og skrevet en bakhistorie som man kan lese.

Etter museet går vi mot en bar som jeg trodde var en «rooftop bar», men som ikke viste seg å ha noe fabelaktig utsikt, men kun er den eldste baren i området, med røykelukt du skal lete lenge etter for å utkonkurrere. Vi snur like raskt i døra som vi går inn, og finner heller veien ned igjen, henter bagasjen på hostellet, spiser middag og drar til togstasjonen. Her snakker vi med noen hyggelige jenter fra Sveits som også Interrail-er rundt. De har reservert vogn, og får nok litt bedre søvn enn det vi kommer til å få.

Nattoget ankommer endelig, etter litt forsinkelse, stasjonen. Neste stopp er Beograd. For å spare penger benytter vi kun oss av seter, fordi her trengte vi ikke reservasjon og da kan vi reise gratis. Etter en stund skjønner vi at de ikke har noen som helst planer om å skru av lyset i togvognen. Lyset er ubehagelig skarpt, og det er vanskelig å prøve å få sove. Jeg drar en singlett over hodet, og får etterhvert sove i en altfor oppreist, sittende stilling.

Jeg våknet av at passkontrolleren tar meg bestemt på hodet. Det oppleves svært ubehagelig å våkne på en slik måte, og litt respektløst. Hva skjedde med å prikke noen på skulderen? Jeg hadde våknet like lett av det. Hva om jeg var buddhist?

Etter at passene er kontrollert to-tre ganger, og billettene er vist to ganger, legger jeg meg for å sove på to ledige seter på andre siden av korridoren. Her drar jeg også på meg singletten over hodet, og da det er litt kaldt drar jeg et håndkle over meg. Jeg sover godt, men visstnok hadde Øyvind blitt vekket av en konduktør for å be han om å flytte sekken (som for øvrig var min) nøyaktig 2 cm, fordi den ligger litt ut fra setet. De er ikke særlig greie altså. Jeg tror de misliker at folk sover når de selv må jobbe. Når vi nærmer oss Beograd (kun halvannen time forsinket…) sto toget lenge stille, folk snakket høyt så det var umulig å sove når ikke bråket fra toget overdøvet pratingen lenger. Jeg har lyst til å be dem viske, eller i det minste sette seg ved siden av hverandre, men jeg lar være. En lokal kar røyket i gangen av togsettet, altså INNE! Jeg blir så oppgitt over den manglende respekten for andre mennesker. Greit nok at restauranter tillater dette, men det er ikke lov på toget!

Mens jeg blir vant til andre kulturer her nede, håper jeg alle der hjemme (og andre steder) nyter sommeren 🙂

Ljubjana

Hei!

Nå har jeg vært dårlig på å blogge. Jeg poster innleggene kronologisk, så dette er altså etter Koper, og litt over en uke siden. Akkurat nå befinner jeg meg i Mostar, Bosnia. Innlegg om dette kommer snart 🙂
Haha, tulla. Nettet sluttet og funket da jeg skulle publisere, så nå venter jeg på fergen fra Split til Bol på øya Brac i Kroatia.

I dag, mandag, våknet vi i Ljubjana. Vi hadde ikke så lyst til å stå opp da vekkerklokka ringte, men vi hadde store planer for dagen. Det første vi gjorde var å finne buss for tog, på vei dit stakk jeg innom en kafé og bestilte meg den obligatoriske morgenkaffen «to go». Baristaen spurte om jeg ville ha espresso, nei svarte jeg. Med melk da, spurte hun, nei sa jeg igjen, americano please. Åh, men det er jo espresso med melk det. Nei, svarte jeg bare, det er det ikke. Jo, men det var det maskinen laget hvis hun valgte det. Hun kunne ikke lage det fra kaffebønner som oss fancy amerikanere. Jeg er ikke amerikaner, sier jeg lavt. Hun spør om jeg vil ha en «tall» espresso. Ja, svarer jeg, og smiler og nikker. Endelig kom vi til enighet. Jeg fikk en espresso.

Etter litt leting og spørring kom vi oss på en buss til Postojna (må ikke forveksles med Postoja). Vi gikk av bussen, og fikk raskt øye på en annen backapcker, Jonno. Han holdt en prosjyre med attraksjonene vi hadde planlagt å gjøre i dag, så jeg snakket til ham. Jonno er fra Ney Zealand. Han hadde en stor ryggsekk, større enn min. Der hadde han blant annet telt. Han hadde reist i England, Skottland og nå her, og har også avlagt 180 km hittil på beina. Ganske imponerende. I alle fall med den sekken, den ser grusomt tung ut. Tipper han angrer litt for alt han tok med som han ikke trenger.

Vi gikk sammen bort til Postojna-gruvene. Vi gikk ganske feil flere ganger, opp og ned og frem og tilbake, spurte 18 folk om veien, men kom oss til slutt dit. Æsj, turistfelle. Etter mye styr og tull fikk vi kjøpt en dobbeltbillett til begge av dagens attraksjoner; gruvene og slottet. Jeg fikk mast meg til en studentbillett, selv om det til slutt betydde at jeg viste frem bankkortet for å vise at det var det samme personnummeret som jeg bruker for å logge på på studentweb, men det brøy hun seg ikke så mye om, for da hun så et kort med et bilde var alt greit. Selv om dette var baksiden av bankkort. Men i utlandet er det ikke så vanlig å ha ID-kort på bankkortet. Hun opplyste om at det var veldig langt å gå mellom hver av attraksjonene, og at det ikke begynte å gå shuttle-busser før neste uke. Jeg tror hun ville at vi skulle kjøpe billetter til noe annet i steder for slottet, men vi lot oss ikke lure. Taxi koster 30 euro, forteller damen. Ok, svarer vi bare. Hun ringer og bestiller «taxi» for oss. Hm, kunne vil klart å ordne det selv. Og sikkert billigere. Det der er jo søren meg norsk pris. Vi kom oss jo 30 minutter i taxi på natta i Koper (som også er i Slovenia) for 15 euro. Dette er bare lureri, tenker jeg. Men vi er tre å dele prisen på, og jeg gidder ikke diskutere mer enn nødvendig med denne damen. Vi må vente på taxien. Det kommer en mann mot oss og spør om vi venter på taxi. Vi bekrefter dette, og han er der flere minutter for sent, og vi har det allerede travelt. Han kjefter litt for at vi ikke venter i informasjonen, fordi det er tusenvis av mennesker der vi står. Vi ser ikke tusen mennesker. Vi setter oss skeptiske inn i bilen, som ikke er en taxi i det hele tatt. Jeg visste at vi ble lurt. Damen i skranken tjener nok fett på det samarbeidet. Når vi går ut av bilen sier han at han henter oss halv 2. Nei, sier jeg, kvart på. Det tar jo kun 10 minutter å kjøre, og kl 2 gjelder billettene for. Han begynner å krangle og gjør seg skikkelig vrang, og sier at det er for mye trafikk på den tida. Jeg gidder ikke krangle mer denne dagen, og bare går. Jeg sa at Jonno fikk snakke med han, for vi vil ikke ha det travelt, så vi vil da heller finne oss noen andre å sitte på med tilbake igjen om vi ikke har tid til å se hele slottet. Men det får vi. Spektakulert og unikt slott, inne i en fjellvegg, og som også fortsetter til et til slott som faktisk er bygd inne i fjellet. Vi får gå rundt nesten overalt på det ytre slottet, og litt på det indre.

Bilder og video kommer.

Vi går tilbake til «taxien» ca. fem over halv. Vi kjører tilbake og er tilbake kvart på to. Det var én bil på veien. Han skulle vel videre til neste bestilling og ville være der til kvart på. Jaja. Vi går inn i grottene. Det er visst kaldt inne i den, og vi blir tilbydt å kjøpe eller å leie kåpe. Vi takker nei, vi er jo nordmenn, litt kulde takler vi. Det er tross alt 33 grader ute, og det høres digg ut med litt kjølig luft. Den første delen er en togtur. Deretter går vi langt inne i grottene. Plutselig går lyset, det er helt mørkt i noen sekunder, før lyset skrur seg gradvis på igjen. Det som henger i taket i grottene minner om istapper fra tak, bare at det er overalt. Det drypper av de, og er kaldt når det lander på en. Det er faktisk ganske kaldt i grottene også. Noen sa at det var nede i 10 grader, men jeg tror ikke det var så kaldt. Kanskje det føltes slik på togturen. Det som står opp fra bunnen av grottene minner om stearinlys der stearinen har rent over. Elektrisitet her kom i gruven i 1884, og dette var til og med før Ljubjana, hovedstaden, fikk elektrisitet. Gruven åpnet for turisme allerede i 1819, og tunnelen som går inne i gruven åpnet i 1872.

Inne i gruven var det særlig en høy bru som var litt skummel å gå over. Rett før vi skulle over vitnet vi et frieri. Han fridde på den skumle broen. Det hadde visst aldri skjedd i denne grotten før.

Bilder….

V tok tog tilbake til inngangen av gruven og kom oss ut i varmen. Der bråbestemte vi oss for å prøve å rekke neste buss tilbake til Ljubjana, for hvis ikke vi rakk denne ble det en halvannen times venting, og vi skal jo videre til Zagreb i dag også. Vi fikk oss noe mat i hui og hast og gikk fort og småløp bortover mot stasjonen. Det er så tungt. Fitbit-en sier at vi har allerede gått over 10 km i dag, og jeg kjenner at jeg er ganske sliten. Varmen hjelper heller ikke på. Vi har nesten mistet håpet om å rekke bussen, men der skmiter vi stasjonen oppe i bakken. Vi gjør et tappert forsøk på å jogge opp bakken og å rekke bussen. Bussen kjører mot oss, og vi hadde kanskje 100 meter igjen. Jeg vinker og smiler desperat. Stopp, tenker jeg. Jeg smiler så mye jeg kan. Den stopper. Yes.

Vi satt takknemmelige og slitne på bussen hele veien tilbake til Ljubjana. På vei ut fra bussen fikk vi øye på noe kult på andre siden av gata.

20150706_171047

Vi er ganske sikre på at den bruker Windows. Ok, den var tørr. Beklager.

Vi går forbi espresso-kafeen på vei tilbake, men bestemmer oss for at vi skal sette oss ned og ta en kaffe et sted, men kanskje ikke her. Vi finner en liten koselig kafé rett ved hostellet, der vi deler en toast og jeg drikker to iskaffer, før vi henter bagasjen på hostellet og drar videre.

Vi står vi og venter på toget til Zagreb en god stund, uten å forstå ett eneste ord av hva som blir sagt av informasjon på høyttaleren. Jeg antar at de opplyste om at toget vårt ble forsinket. Mens jeg venter tar jeg noen push ups og benøvelser på benken, og får slitt meg ut enda mer etter en lang dag.

Håper mine gode venner i Norge og resten av verden nyter sommeren. Klem til dere alle 🙂