Sargans

Jeg sto opp på fredag og hadde en rolig morgen, før jeg spiste frokost i gamlebyen av Feldkirch. Joel hadde sagt dagen før at han var ferdig ca. klokka seks på jobb, så jeg hadde planlagt å ta toget rundt fem til Sargans. Da jeg gikk mot togstasjonen prøvde jeg å gå en snarvei, og da jeg nærmet meg lokasjonen til stasjonen pekte en eldre mann, som gikk hånd i hånd med kona, i retning stasjonen og fortalte meg at det var veien jeg måtte gå. Vi begynte å snakke, og de tok en hjelpende hånd hver i sekken fordi de synes at den så tung ut og hjalp meg med den på veien mot stasjonen. Da jeg kom frem på Sargans sto allerede Joel og ventet. Vi kjørte mot huset han bor i, og han stoppet noen få hundre meter unna og pekte på et fort og spurte om jeg ville se det. Det så imponerende ut, så det ville jeg jo så klart. Da vi gikk ut av bilen fortalte han at han og noen venner av han pleier å slappe av der. Jeg spurte om de pleide å sitte der og drikke øl, og han spurte bare om jeg ville ha. Jeg takket ja til tilbudet, og han tok frem to øl fra bagasjerommet. Vi gikk og så litt rundt, før vi satt oss på en bred kant der det var stupbratt ned. Han så hvor ukomfertabel jeg var på grunn av høyden, så vi flyttet oss til et sted med et lite gjerde. Mye bedre. Vi skravlet og planla dagen.

Deretter dro vi til huset hans og jeg fikk lagt fra meg tingene mine. Vi pakket en sekk med musikk, øl, og et teppe å sitte på, før han tok vespaen som jeg satt bak på, og vi kjørte langs vannet. Det var en innsjø, og jo nærmere vi kom den, jo kaldere ble det. Utsikten fra baksetet var utrolig. Det var fjellkjeder rundt oss hele tiden. Til slutt kjørte vi til innsjøen der vi satt oss ned, hørte på musikk, skravlet og nøt en øl hver. Sola var på vei ned, og han sa at det kom til å bli kjøligere. Jeg forslo at vi måtte bade før sola gikk ned. Han var skeptisk og sa at det kom til å være kaldt. Jeg løp ut mot vannet, og joda, kaldt var det. Men det hindret ikke meg, og det ble to kalde dykkerter før jeg måtte si meg fornøyd og vi gikk od drakk resten av ølen. Vi satt lenge og skravlet, og telefonene våre gikk tom for strøm, så vi hadde ikke peiling på hva klokka hadde blitt. Da vi skulle dra spurte jeg om jeg kunne få kjøre. Jeg fikk ikke mye informasjon og visste hverken at det var klutsj eller gir, og presterte derfor å kvele motoren en rekke ganger, samt å tippe vespaen med meg på. Ingen skade skjedd. Vi kjørte hjemover og innom en restaurant som så fin ut og satte oss. De hadde steng kjøkkenet, klokka hadde visst blitt mange. Vi ble enige om å holde utkikk etter flere restauranter, for jeg ville jo ha fondue. Haha. Men da vi kjørte videre og nærmet oss huset hans, bandet han litt på tysk mens han kjørte og sa at noe var galt. Han kjørte til siden og stoppet. Jeg trodde først det var jeg som hadde ødelagt noe da jeg prøvde å kjøre den. Det var mørkt, så han forsøkte å bruke en lighter for å lyse opp og se hva som var galt. Jeg kom på at jeg hadde en liten lommelykt med meg, og ble glad for at den kom til nytte. Dekket var flatt. Han sa at vi måtte belage oss på å gå derfra. Å, nei, dette kom til å ta lang tid. En bil som kom kjørende i motsatt retning saknet farten kun få minutter etter at vi hadde kjørt til side. Jeg spurte om han kjente de i bilen, men han ristet på hodet. Det kom noen gutter ut av bilen, og da vinket og skravlet han og gjentkjente dem tydeligvis likevel. Det var noen venner av ham. Han ene kjørte oss tilbake så vi kunne kjøre en varebil og hente vespaen. Vi fikk den i bagasjerommet, og han ene satt seg på vespaen inne i bilen. Dette hadde ikke gått i Norge. Vi plasserte vespaen i et lagerrom nære huset hans, som den vennegjengen visstnok bruker for å feste i. Vel hjemme igjen, ble det til at vi varmet opp Findus lasagne, da klokka var alt for sent til å få tak i fondue eller noe annen ordentlig mat. Vi satt på en halvdårlig skrekkfilm, men satt bare og skravlet under hele filmen. Han snakket om at han trener crossfit, da måtte jeg bare vise han en youtube-video med Suzanne Svanevik. Jeg fortalte han at hun var fra et sted i Norge som heter Bergen, og han svarte uten å nøle at jo, der regnet det hele tiden. Hvordan visste du det, spurte jeg han. Jo, det hadde han lært på skolen. Det lærer man altså på skolen i Sveits, ikke galt. Klokka var sent, og jeg tenkte at det var på tide å sove.

Lørdag sto jeg opp og fikk servert både kaffe og pasta til frokost. Vi satt på hengekøya og skravlet, før klokka ble så mye at det var på tide å dra til toget. Jeg er glad jeg møtte Jeol og føler at jeg har fått en venn som jeg kan dele mye av livet mitt med, på tross av at jeg bare har kjent han i to dager. Jeg kommer utvilsomt til å besøke han igjen, kanskje til og med på vinteren, siden han har en skibakke med gåavstand fra familiehuset i Sargans.

Jeg kom for tidlig til togstasjonen, og ventet på toget som skulle ta meg til Wien. Nesten sju timers togtur. Jeg gikk og lette etter wifi på stasjonen, og fikk en fungerende tilkobling ute på en benk. Da det begynte å regne tok jeg jakka over hodet og telefonen. Hva annet skulle jeg bruke tida på til toget gikk? Togturen gikk raskt. Jeg var så heldig å få med meg en Heineken fra Joel før jeg dro mot stasjonen. Jeg spurte den unge fyren som gikk gjennom toget med en tralle frem og tilbake og serverte passasjerene med alle mulige slags forfriskninger om ikke han hadde en ølåpner. Han åpnet ølen min. Jeg nølte litt, og spurte om det faktisk var lov å drikke øl her. Selvfølgelig svarte ham, og viste til at han også solgte øl. Jeg svarte at det var det ikke i Norge, og da lo han godt av meg.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s