Ljubjana

Hei!

Nå har jeg vært dårlig på å blogge. Jeg poster innleggene kronologisk, så dette er altså etter Koper, og litt over en uke siden. Akkurat nå befinner jeg meg i Mostar, Bosnia. Innlegg om dette kommer snart 🙂
Haha, tulla. Nettet sluttet og funket da jeg skulle publisere, så nå venter jeg på fergen fra Split til Bol på øya Brac i Kroatia.

I dag, mandag, våknet vi i Ljubjana. Vi hadde ikke så lyst til å stå opp da vekkerklokka ringte, men vi hadde store planer for dagen. Det første vi gjorde var å finne buss for tog, på vei dit stakk jeg innom en kafé og bestilte meg den obligatoriske morgenkaffen «to go». Baristaen spurte om jeg ville ha espresso, nei svarte jeg. Med melk da, spurte hun, nei sa jeg igjen, americano please. Åh, men det er jo espresso med melk det. Nei, svarte jeg bare, det er det ikke. Jo, men det var det maskinen laget hvis hun valgte det. Hun kunne ikke lage det fra kaffebønner som oss fancy amerikanere. Jeg er ikke amerikaner, sier jeg lavt. Hun spør om jeg vil ha en «tall» espresso. Ja, svarer jeg, og smiler og nikker. Endelig kom vi til enighet. Jeg fikk en espresso.

Etter litt leting og spørring kom vi oss på en buss til Postojna (må ikke forveksles med Postoja). Vi gikk av bussen, og fikk raskt øye på en annen backapcker, Jonno. Han holdt en prosjyre med attraksjonene vi hadde planlagt å gjøre i dag, så jeg snakket til ham. Jonno er fra Ney Zealand. Han hadde en stor ryggsekk, større enn min. Der hadde han blant annet telt. Han hadde reist i England, Skottland og nå her, og har også avlagt 180 km hittil på beina. Ganske imponerende. I alle fall med den sekken, den ser grusomt tung ut. Tipper han angrer litt for alt han tok med som han ikke trenger.

Vi gikk sammen bort til Postojna-gruvene. Vi gikk ganske feil flere ganger, opp og ned og frem og tilbake, spurte 18 folk om veien, men kom oss til slutt dit. Æsj, turistfelle. Etter mye styr og tull fikk vi kjøpt en dobbeltbillett til begge av dagens attraksjoner; gruvene og slottet. Jeg fikk mast meg til en studentbillett, selv om det til slutt betydde at jeg viste frem bankkortet for å vise at det var det samme personnummeret som jeg bruker for å logge på på studentweb, men det brøy hun seg ikke så mye om, for da hun så et kort med et bilde var alt greit. Selv om dette var baksiden av bankkort. Men i utlandet er det ikke så vanlig å ha ID-kort på bankkortet. Hun opplyste om at det var veldig langt å gå mellom hver av attraksjonene, og at det ikke begynte å gå shuttle-busser før neste uke. Jeg tror hun ville at vi skulle kjøpe billetter til noe annet i steder for slottet, men vi lot oss ikke lure. Taxi koster 30 euro, forteller damen. Ok, svarer vi bare. Hun ringer og bestiller «taxi» for oss. Hm, kunne vil klart å ordne det selv. Og sikkert billigere. Det der er jo søren meg norsk pris. Vi kom oss jo 30 minutter i taxi på natta i Koper (som også er i Slovenia) for 15 euro. Dette er bare lureri, tenker jeg. Men vi er tre å dele prisen på, og jeg gidder ikke diskutere mer enn nødvendig med denne damen. Vi må vente på taxien. Det kommer en mann mot oss og spør om vi venter på taxi. Vi bekrefter dette, og han er der flere minutter for sent, og vi har det allerede travelt. Han kjefter litt for at vi ikke venter i informasjonen, fordi det er tusenvis av mennesker der vi står. Vi ser ikke tusen mennesker. Vi setter oss skeptiske inn i bilen, som ikke er en taxi i det hele tatt. Jeg visste at vi ble lurt. Damen i skranken tjener nok fett på det samarbeidet. Når vi går ut av bilen sier han at han henter oss halv 2. Nei, sier jeg, kvart på. Det tar jo kun 10 minutter å kjøre, og kl 2 gjelder billettene for. Han begynner å krangle og gjør seg skikkelig vrang, og sier at det er for mye trafikk på den tida. Jeg gidder ikke krangle mer denne dagen, og bare går. Jeg sa at Jonno fikk snakke med han, for vi vil ikke ha det travelt, så vi vil da heller finne oss noen andre å sitte på med tilbake igjen om vi ikke har tid til å se hele slottet. Men det får vi. Spektakulert og unikt slott, inne i en fjellvegg, og som også fortsetter til et til slott som faktisk er bygd inne i fjellet. Vi får gå rundt nesten overalt på det ytre slottet, og litt på det indre.

Bilder og video kommer.

Vi går tilbake til «taxien» ca. fem over halv. Vi kjører tilbake og er tilbake kvart på to. Det var én bil på veien. Han skulle vel videre til neste bestilling og ville være der til kvart på. Jaja. Vi går inn i grottene. Det er visst kaldt inne i den, og vi blir tilbydt å kjøpe eller å leie kåpe. Vi takker nei, vi er jo nordmenn, litt kulde takler vi. Det er tross alt 33 grader ute, og det høres digg ut med litt kjølig luft. Den første delen er en togtur. Deretter går vi langt inne i grottene. Plutselig går lyset, det er helt mørkt i noen sekunder, før lyset skrur seg gradvis på igjen. Det som henger i taket i grottene minner om istapper fra tak, bare at det er overalt. Det drypper av de, og er kaldt når det lander på en. Det er faktisk ganske kaldt i grottene også. Noen sa at det var nede i 10 grader, men jeg tror ikke det var så kaldt. Kanskje det føltes slik på togturen. Det som står opp fra bunnen av grottene minner om stearinlys der stearinen har rent over. Elektrisitet her kom i gruven i 1884, og dette var til og med før Ljubjana, hovedstaden, fikk elektrisitet. Gruven åpnet for turisme allerede i 1819, og tunnelen som går inne i gruven åpnet i 1872.

Inne i gruven var det særlig en høy bru som var litt skummel å gå over. Rett før vi skulle over vitnet vi et frieri. Han fridde på den skumle broen. Det hadde visst aldri skjedd i denne grotten før.

Bilder….

V tok tog tilbake til inngangen av gruven og kom oss ut i varmen. Der bråbestemte vi oss for å prøve å rekke neste buss tilbake til Ljubjana, for hvis ikke vi rakk denne ble det en halvannen times venting, og vi skal jo videre til Zagreb i dag også. Vi fikk oss noe mat i hui og hast og gikk fort og småløp bortover mot stasjonen. Det er så tungt. Fitbit-en sier at vi har allerede gått over 10 km i dag, og jeg kjenner at jeg er ganske sliten. Varmen hjelper heller ikke på. Vi har nesten mistet håpet om å rekke bussen, men der skmiter vi stasjonen oppe i bakken. Vi gjør et tappert forsøk på å jogge opp bakken og å rekke bussen. Bussen kjører mot oss, og vi hadde kanskje 100 meter igjen. Jeg vinker og smiler desperat. Stopp, tenker jeg. Jeg smiler så mye jeg kan. Den stopper. Yes.

Vi satt takknemmelige og slitne på bussen hele veien tilbake til Ljubjana. På vei ut fra bussen fikk vi øye på noe kult på andre siden av gata.

20150706_171047

Vi er ganske sikre på at den bruker Windows. Ok, den var tørr. Beklager.

Vi går forbi espresso-kafeen på vei tilbake, men bestemmer oss for at vi skal sette oss ned og ta en kaffe et sted, men kanskje ikke her. Vi finner en liten koselig kafé rett ved hostellet, der vi deler en toast og jeg drikker to iskaffer, før vi henter bagasjen på hostellet og drar videre.

Vi står vi og venter på toget til Zagreb en god stund, uten å forstå ett eneste ord av hva som blir sagt av informasjon på høyttaleren. Jeg antar at de opplyste om at toget vårt ble forsinket. Mens jeg venter tar jeg noen push ups og benøvelser på benken, og får slitt meg ut enda mer etter en lang dag.

Håper mine gode venner i Norge og resten av verden nyter sommeren. Klem til dere alle 🙂

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s