Neko-mama, Ginowan & kitesurfing

Jeg sov, om mulig, enda mindre natt til mandag. *Insert rant om koreanske jenter her*. Jeg måtte igjen gi opp, og endte med å gå i halvsovende tilstand hele dagen. En tysk gutt på hostellet mitt så vennlig ut, og etter å ha gått alene rundt de fleste dagene her, bestemte jeg meg for å slå av en prat med ham. Vi gikk rundt i Naha sammen, og han ville innom bokhandelen. Vi fant til stor fornøyelse en engelsk avdeling, og utforsker denne i et par timer. Mat hadde vært godt, og vi går og leter og leter etter mat, men veldig lite er åpent før 17-18-tiden. Vi finner en restaurant, der man tar av seg skoene og sitter på gulvet og spiser. Ikke feil. På kvelden drar vi ut for å møte en amerikansk mann jeg ble kjent med på stranda da jeg hadde kite-kurs, samt en venn av ham. Vi spiser og drikker øl, men igjen blir jeg trøtt tidlig (var jo egentlig trøtt hele dagen) og legger meg.

Japanes constitution with cats ...

Japanes constitution with cats …

Japanes constitution with cats ...

Japanes constitution with cats …

Jaha.. only in Japan. Japanes constitution

Jaha.. only in Japan. Japanes constitution

Pannekake av noe slag?

Pannekake av noe slag?

Tirsdag morgen forstår endelig de koreanske jentene at de må være stille og ikke skru på lyset 7 om morgenen, da jeg stikker hodet ut av senga og sier «I’m trying to sleep, here!» da de skrudde på lyset. «Åh, vil du ikke at vi skal ha på lyset da?» svarer de spørrende. «Riktig, og helst vær litt stille», sier jeg. Det hjelper, og jeg får sove litt til. Da jeg står opp, snakker jeg med ei amerikansk jente som jeg har sett flere ganger på hostellet det siste døgnet. Vi kommer i prat, og hun blir med meg på kattekafeen jeg ville på. Åh, for noen søte og kosete katter. Jeg savner Guinness, merker jeg.

    Mirri

Mirri viser seg å være en veldig interessant jente. Hun skriver profesjonelt, og forrige dagen løp hun 27 km for moro skyld. Hun bor egentlig i Alaska, og reiser nå rundt. Jeg liker å møte unike mennesker, som gjør noe annet enn det som er forventet av dem, og lever ut livsdrømmen sin. Beundringsverdig, vi har for mange sauer i verden. Nok om det …

Jeg har blitt lei av koreansk skravling om morgenen, og kom i kontakt med Takahiro på couchsurfing. Mirri blir med å møte han ved en togstasjon, og vi tre drar ut og spiser tradisjonell japansk mat, som vi bestiller på en maskin idet vi går inn i restauranten.

Takahiro

Takahiro

Takahiro er veldig hyggelig og gjestfri, og han kjører meg til hjemmet sitt. Leiligheten er på størrelse med et hotellrom, og er det minste leiligheten jeg har sett forutenom da jeg couchsurfet i Tokyo. Han sover i stua, og jeg skjønner liksom ikke helt hvor jeg skal sove. Takahiro må tilbake på skolen en tur, og jeg benytter muligheten til å gjøre litt skole selv. Jeg har tross alt et essay som leveres inn på lørdag. Takahiro lager japansk curry, og vi drikker et par øl på kvelden. Jeg er stuptrøtt, og tror jeg sovner med lyset på, før han i det hele tatt har rukket å legge seg. Åh, forresten så sov jeg på et teppe på gulvet. Mye mykere enn «senga» på det siste hotellet jeg var på.

Tirsdag morgen kjører Takahiro meg den lange veien (eller mye trafikkerte, så den føles lang) til Kaichudoro, på østsiden av øya. Her skal jeg på kite-kurs med en annen lærer hele dagen. Kommunikasjonen går lettere denne gangen, og han er veldig dyktig. Jeg lærer masse, og på slutten av dagen klarer jeg til og med å la seilet dra meg på brettet en god stund! Det var det jeg ønsket, og investeringen var verdt det. Investeringen blir muligens en kite og på sikt et brett når jeg kommer tilbake til Norge.

Morsomme veiarbeidsfigurer. Hah, Japan :)

Morsomme veiarbeidsfigurer. Hah, Japan 🙂

Mike, kite-læreren kjører meg til en bussholderplass, der jeg spør de neste sjåførene om de kjører til Ginowan. Den andre bussen slipper meg inn, og jeg forsto det slik at han skulle si fra da vi var der. Da det står «Naha, 8 km» på et av skiltene, skjønner jeg at vi antagelig har kjørt forbi Ginowan. Jeg spør «Ginowan, soon?» til bussjåføren, og han stopper opp på neste holderplass og slipper meg ut, og nikker når jeg spør om det er Ginowan. Jeg så en Lawson rett før bussen stoppet, og Lawson, som er en bensinstasjon her, er genial for reisende. Dette fordi det blant annet er gratis wifi her. Jeg plotter inn adressen til Takahiro, og finner ut at bussen har kjørt alt for langt. Det føltes enklere å gå tilbake de 6 kilometerne enn det gjorde å ta buss tilbake, og jeg følte også at jeg hadde sløst så mye fordi jeg betalte for en lengre strekning med buss enn jeg egentlig skulle. På bussene her betaler man nemlig når man går av bussen. Jeg gikk derfor i en time og tjue minutter ca, og var nokså sliten da jeg kom frem til leiligheten hans. Jeg fant heldigvis riktig leilighet, og tok en varm og lang dusj da jeg kom tilbake. På kvelden, da Takahiro kom tilbake fra jobb, spiste vi ramen, en japansk tradisjonell suppe. Veldig god. Jeg sluknet tidlig igjen, veldig trøtt.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s