Mine siste dager i Ginowan

Dette innlegget kommer VELDIG sent, jeg vet. Og for dere som måtte lure: nei, jeg er ikke tilbake i Okinawa, jeg er i Norge, men nå har jeg endelig tid til å fullføre og publisere dette innlegget. Flere har forespurt det, så jeg velger å poste det. Jeg holder forresten på med et innlegg om Hongkong i tillegg, som blir litt annerledes, så dere kan glede dere.

Takahiro og jeg kjørte rundt på Okinawa torsdagen, og dro nordover for å se Sakura. Været var nydelig, og det var herlig å stoppe og se på utsikten, og naturen. Det var mange turister, særlig kinesere og koreanere som gjorde det samme. Takahiro viste meg de fineste stedene, og han visste om de mest utspekulerte metodene for å spare penger. Noe som alltid er en fordel når man backpacker. Han parkerte på skjulte stier for å slippe å betale for parkering der utsikten var så fin, og han viste meg kakebutikker med masse gratis smaksprøver. Vi kjøpte ikke kake, men stoppet på Lawson, så vi fikk handlet inn billig mat for hele turen. «You eat a lot» fortalte han meg … Det var en veldig hyggelig kjøretur, og det tok lenger tid enn det jeg hadde trodd.

Sakura-øl

Sakura-øl

WP_20160204_039

Sakura-iskrem

WP_20160204_014 WP_20160204_029 WP_20160204_035 WP_20160204_049 WP_20160204_081 WP_20160204_180 WP_20160204_253 WP_20160204_259 WP_20160204_261 WP_20160204_266 WP_20160204_289 WP_20160204_293 WP_20160204_317

Da vi kom tilbake dro vi på en rullebånd-sushi-restaurant, til min store glede! Jeg var som en unge, tok bilder og filmet sushien som kjørte forbi. Spesialbestile god mat og dessert fra en touch-skjerm. Kjøpte øl ved å legge på penger på en ølautomat, der alt gikk automatisk. Genialt! All sushien fra båndet kostet 100 yen per tallerken og var veldig billig. Likevel kostet det nok da vi var ferdig med all maten. Hehe. Man kunne også spille et spill ved å legge tallerkener ned i en luke. Vi vant en gang.

WP_20160204_339 WP_20160204_343

Fredag viste Takahiro med 100 yen- store (tilsvarer 7 kr), fordi dette var noe jeg hadde blitt anbefalt. Her hadde de alt fra leker, snacks, hobby- og hageting, til sokker. Alt for 100 yen. Så tok han meg til en annen, litt mer utradisjonell butikk, hvor de også har masse merkelig. Der solgte de mye spill og elektronikk, men plutselig var det fint undertøy, pokemonkostymer og treningsutstyr. Og masse mat. Merkelig kombinasjon! Jeg mistet Takahiro i denne store butikken, og satt meg på en kafé utenfor og bestilte kaffe. Da han om ut av butikken og fikk øye på meg sa han at jeg måtte prøve søtpotetiskremen de hadde. Som sagt, så gjort.

WP_20160205_010

WP_20160205_013

Søtpotetiskrem

Takahiro har veldig god smak i matveien, han både lagde og viste meg veldig god mat, så jeg stoler på han. Og det var overraskende godt. Apropos mat, så dro vi videre til en restaurant som serverte mat jeg har etterspurt og savnet etter min første tur til Japan. Han kjørte hele 40 minutter hver vei for å ta meg til denne restauranten. Hiroshima-pannekaker (Okonomiyaki), som jeg smakte på Mijyajima, utenfor Hiroshima da jeg var der i 2014. Åh, heldige meg. Minst like godt som sist jeg smakte det! Så snill han er! Herlig atmosfære var det óg.

WP_20160205_014

Okonomiyaki

WP_20160205_017

Spurte servitøren om han kunne ta dette bildet her, på japansk. Stolt.

Etter dette dro vi på karaoke med ei laotisk jente, og en gutt fra Paraguay. Det var sykt moro, og jeg sang og sang og sang, og ja.. jeg sang så mye at jeg følte jeg burde betale alt da vi dro. Det ble ikke så mye i norsk standard(eller..eh, jo litt), men var nok en del for dem. Karaoke er ikke det samme her, som det er i Norge. I Japan har de booths, slik at man kun synger foran de man drar dit med. Også kan man bestille ting inn på rommet, eller ta med øl og snacks selv, som vi gjorde. Det var en kveld jeg sent vil glemme, med god stemning. Koselig siste kveld i Okinawa med andre ord.

Karaokeresepsjonen

Karaokeresepsjonen

Ivrig karaokegjeng

Ivrig karaokegjeng

Neko-birru

Neko-birru

 

Så var det tid for avreise. Takahiro og jeg spiste kjempegod japansk mat før han var så snill å kjøre meg til flyplassen. Naha, eller Okinawa for den saks skyld, er heldigvis ikke særlig stort. Jeg kommer til å savne Japan, og den herlige kulturen og de praktiske detaljene med dette landet. På gjensyn! For øvrig var flyplassen og det å komme seg frem til Hongkong en utfordring og jeg har så mye å klage på at jeg ikke engang skal begynne. Jeg kom meg til slutt frem til Hongkong, så jeg er glad nå. Mer om Hongkong i neste innlegg!

Siste måltid i Japan for denne gang

Siste måltid i Japan for denne gang

Skilpadden til Takahiro

Skilpadden til Takahiro

Leiligheten til Takahiro. Jeg sov på teppet på gulvet.

Leiligheten til Takahiro. Jeg sov på teppet på gulvet.