Mine siste dager i Ginowan

Dette innlegget kommer VELDIG sent, jeg vet. Og for dere som måtte lure: nei, jeg er ikke tilbake i Okinawa, jeg er i Norge, men nå har jeg endelig tid til å fullføre og publisere dette innlegget. Flere har forespurt det, så jeg velger å poste det. Jeg holder forresten på med et innlegg om Hongkong i tillegg, som blir litt annerledes, så dere kan glede dere.

Takahiro og jeg kjørte rundt på Okinawa torsdagen, og dro nordover for å se Sakura. Været var nydelig, og det var herlig å stoppe og se på utsikten, og naturen. Det var mange turister, særlig kinesere og koreanere som gjorde det samme. Takahiro viste meg de fineste stedene, og han visste om de mest utspekulerte metodene for å spare penger. Noe som alltid er en fordel når man backpacker. Han parkerte på skjulte stier for å slippe å betale for parkering der utsikten var så fin, og han viste meg kakebutikker med masse gratis smaksprøver. Vi kjøpte ikke kake, men stoppet på Lawson, så vi fikk handlet inn billig mat for hele turen. «You eat a lot» fortalte han meg … Det var en veldig hyggelig kjøretur, og det tok lenger tid enn det jeg hadde trodd.

Sakura-øl

Sakura-øl

WP_20160204_039

Sakura-iskrem

WP_20160204_014 WP_20160204_029 WP_20160204_035 WP_20160204_049 WP_20160204_081 WP_20160204_180 WP_20160204_253 WP_20160204_259 WP_20160204_261 WP_20160204_266 WP_20160204_289 WP_20160204_293 WP_20160204_317

Da vi kom tilbake dro vi på en rullebånd-sushi-restaurant, til min store glede! Jeg var som en unge, tok bilder og filmet sushien som kjørte forbi. Spesialbestile god mat og dessert fra en touch-skjerm. Kjøpte øl ved å legge på penger på en ølautomat, der alt gikk automatisk. Genialt! All sushien fra båndet kostet 100 yen per tallerken og var veldig billig. Likevel kostet det nok da vi var ferdig med all maten. Hehe. Man kunne også spille et spill ved å legge tallerkener ned i en luke. Vi vant en gang.

WP_20160204_339 WP_20160204_343

Fredag viste Takahiro med 100 yen- store (tilsvarer 7 kr), fordi dette var noe jeg hadde blitt anbefalt. Her hadde de alt fra leker, snacks, hobby- og hageting, til sokker. Alt for 100 yen. Så tok han meg til en annen, litt mer utradisjonell butikk, hvor de også har masse merkelig. Der solgte de mye spill og elektronikk, men plutselig var det fint undertøy, pokemonkostymer og treningsutstyr. Og masse mat. Merkelig kombinasjon! Jeg mistet Takahiro i denne store butikken, og satt meg på en kafé utenfor og bestilte kaffe. Da han om ut av butikken og fikk øye på meg sa han at jeg måtte prøve søtpotetiskremen de hadde. Som sagt, så gjort.

WP_20160205_010

WP_20160205_013

Søtpotetiskrem

Takahiro har veldig god smak i matveien, han både lagde og viste meg veldig god mat, så jeg stoler på han. Og det var overraskende godt. Apropos mat, så dro vi videre til en restaurant som serverte mat jeg har etterspurt og savnet etter min første tur til Japan. Han kjørte hele 40 minutter hver vei for å ta meg til denne restauranten. Hiroshima-pannekaker (Okonomiyaki), som jeg smakte på Mijyajima, utenfor Hiroshima da jeg var der i 2014. Åh, heldige meg. Minst like godt som sist jeg smakte det! Så snill han er! Herlig atmosfære var det óg.

WP_20160205_014

Okonomiyaki

WP_20160205_017

Spurte servitøren om han kunne ta dette bildet her, på japansk. Stolt.

Etter dette dro vi på karaoke med ei laotisk jente, og en gutt fra Paraguay. Det var sykt moro, og jeg sang og sang og sang, og ja.. jeg sang så mye at jeg følte jeg burde betale alt da vi dro. Det ble ikke så mye i norsk standard(eller..eh, jo litt), men var nok en del for dem. Karaoke er ikke det samme her, som det er i Norge. I Japan har de booths, slik at man kun synger foran de man drar dit med. Også kan man bestille ting inn på rommet, eller ta med øl og snacks selv, som vi gjorde. Det var en kveld jeg sent vil glemme, med god stemning. Koselig siste kveld i Okinawa med andre ord.

Karaokeresepsjonen

Karaokeresepsjonen

Ivrig karaokegjeng

Ivrig karaokegjeng

Neko-birru

Neko-birru

 

Så var det tid for avreise. Takahiro og jeg spiste kjempegod japansk mat før han var så snill å kjøre meg til flyplassen. Naha, eller Okinawa for den saks skyld, er heldigvis ikke særlig stort. Jeg kommer til å savne Japan, og den herlige kulturen og de praktiske detaljene med dette landet. På gjensyn! For øvrig var flyplassen og det å komme seg frem til Hongkong en utfordring og jeg har så mye å klage på at jeg ikke engang skal begynne. Jeg kom meg til slutt frem til Hongkong, så jeg er glad nå. Mer om Hongkong i neste innlegg!

Siste måltid i Japan for denne gang

Siste måltid i Japan for denne gang

Skilpadden til Takahiro

Skilpadden til Takahiro

Leiligheten til Takahiro. Jeg sov på teppet på gulvet.

Leiligheten til Takahiro. Jeg sov på teppet på gulvet.

Advertisements

Neko-mama, Ginowan & kitesurfing

Jeg sov, om mulig, enda mindre natt til mandag. *Insert rant om koreanske jenter her*. Jeg måtte igjen gi opp, og endte med å gå i halvsovende tilstand hele dagen. En tysk gutt på hostellet mitt så vennlig ut, og etter å ha gått alene rundt de fleste dagene her, bestemte jeg meg for å slå av en prat med ham. Vi gikk rundt i Naha sammen, og han ville innom bokhandelen. Vi fant til stor fornøyelse en engelsk avdeling, og utforsker denne i et par timer. Mat hadde vært godt, og vi går og leter og leter etter mat, men veldig lite er åpent før 17-18-tiden. Vi finner en restaurant, der man tar av seg skoene og sitter på gulvet og spiser. Ikke feil. På kvelden drar vi ut for å møte en amerikansk mann jeg ble kjent med på stranda da jeg hadde kite-kurs, samt en venn av ham. Vi spiser og drikker øl, men igjen blir jeg trøtt tidlig (var jo egentlig trøtt hele dagen) og legger meg.

Japanes constitution with cats ...

Japanes constitution with cats …

Japanes constitution with cats ...

Japanes constitution with cats …

Jaha.. only in Japan. Japanes constitution

Jaha.. only in Japan. Japanes constitution

Pannekake av noe slag?

Pannekake av noe slag?

Tirsdag morgen forstår endelig de koreanske jentene at de må være stille og ikke skru på lyset 7 om morgenen, da jeg stikker hodet ut av senga og sier «I’m trying to sleep, here!» da de skrudde på lyset. «Åh, vil du ikke at vi skal ha på lyset da?» svarer de spørrende. «Riktig, og helst vær litt stille», sier jeg. Det hjelper, og jeg får sove litt til. Da jeg står opp, snakker jeg med ei amerikansk jente som jeg har sett flere ganger på hostellet det siste døgnet. Vi kommer i prat, og hun blir med meg på kattekafeen jeg ville på. Åh, for noen søte og kosete katter. Jeg savner Guinness, merker jeg.

    Mirri

Mirri viser seg å være en veldig interessant jente. Hun skriver profesjonelt, og forrige dagen løp hun 27 km for moro skyld. Hun bor egentlig i Alaska, og reiser nå rundt. Jeg liker å møte unike mennesker, som gjør noe annet enn det som er forventet av dem, og lever ut livsdrømmen sin. Beundringsverdig, vi har for mange sauer i verden. Nok om det …

Jeg har blitt lei av koreansk skravling om morgenen, og kom i kontakt med Takahiro på couchsurfing. Mirri blir med å møte han ved en togstasjon, og vi tre drar ut og spiser tradisjonell japansk mat, som vi bestiller på en maskin idet vi går inn i restauranten.

Takahiro

Takahiro

Takahiro er veldig hyggelig og gjestfri, og han kjører meg til hjemmet sitt. Leiligheten er på størrelse med et hotellrom, og er det minste leiligheten jeg har sett forutenom da jeg couchsurfet i Tokyo. Han sover i stua, og jeg skjønner liksom ikke helt hvor jeg skal sove. Takahiro må tilbake på skolen en tur, og jeg benytter muligheten til å gjøre litt skole selv. Jeg har tross alt et essay som leveres inn på lørdag. Takahiro lager japansk curry, og vi drikker et par øl på kvelden. Jeg er stuptrøtt, og tror jeg sovner med lyset på, før han i det hele tatt har rukket å legge seg. Åh, forresten så sov jeg på et teppe på gulvet. Mye mykere enn «senga» på det siste hotellet jeg var på.

Tirsdag morgen kjører Takahiro meg den lange veien (eller mye trafikkerte, så den føles lang) til Kaichudoro, på østsiden av øya. Her skal jeg på kite-kurs med en annen lærer hele dagen. Kommunikasjonen går lettere denne gangen, og han er veldig dyktig. Jeg lærer masse, og på slutten av dagen klarer jeg til og med å la seilet dra meg på brettet en god stund! Det var det jeg ønsket, og investeringen var verdt det. Investeringen blir muligens en kite og på sikt et brett når jeg kommer tilbake til Norge.

Morsomme veiarbeidsfigurer. Hah, Japan :)

Morsomme veiarbeidsfigurer. Hah, Japan 🙂

Mike, kite-læreren kjører meg til en bussholderplass, der jeg spør de neste sjåførene om de kjører til Ginowan. Den andre bussen slipper meg inn, og jeg forsto det slik at han skulle si fra da vi var der. Da det står «Naha, 8 km» på et av skiltene, skjønner jeg at vi antagelig har kjørt forbi Ginowan. Jeg spør «Ginowan, soon?» til bussjåføren, og han stopper opp på neste holderplass og slipper meg ut, og nikker når jeg spør om det er Ginowan. Jeg så en Lawson rett før bussen stoppet, og Lawson, som er en bensinstasjon her, er genial for reisende. Dette fordi det blant annet er gratis wifi her. Jeg plotter inn adressen til Takahiro, og finner ut at bussen har kjørt alt for langt. Det føltes enklere å gå tilbake de 6 kilometerne enn det gjorde å ta buss tilbake, og jeg følte også at jeg hadde sløst så mye fordi jeg betalte for en lengre strekning med buss enn jeg egentlig skulle. På bussene her betaler man nemlig når man går av bussen. Jeg gikk derfor i en time og tjue minutter ca, og var nokså sliten da jeg kom frem til leiligheten hans. Jeg fant heldigvis riktig leilighet, og tok en varm og lang dusj da jeg kom tilbake. På kvelden, da Takahiro kom tilbake fra jobb, spiste vi ramen, en japansk tradisjonell suppe. Veldig god. Jeg sluknet tidlig igjen, veldig trøtt.

Naha and Tokashiki

Det nye hostellet har forferdelig hard seng. Hard og mildt sagt jævlig. Det ble lyst tidlig, og mye bråk. Men jeg sparer tross alt 700 yen (50 kr) per natt i forhold til det andre hostellet. Her betaler jeg 94 kr natta. Jeg starter dagen med å spasere til en bokhandel (Junkudo), som jeg ble fortalt om av en som jobber der, på baren jeg var på kvelden før. Jeg kjøper et Mummi-kort til Mari, en lås til meg selv og bokmerker til Øyvind og meg. De har en og en halv etasje med diverse ting som ikke har med bøker å gjøre. Bokhandelen er totalt på fire etasjer, og er topp 2 på bokhandler jeg har vært i (etterfulgt av Academic Bookstore i Helsinki, jeg tror den var hakket større).

Tror Øyvind hadde likt seg.

Så mange IT-bøker.

Maaange bøker.

Masse Mummi-greier. De elsker Mummien her.

Jeg drar videre til Shuri Castle. Kort oppsummert besto dette av: mye gåing, mye turister (flest asiatere), fugler, kattepus, japanske barn hjelper meg med veien til toget, kaffebestilling på japansk, der damen spør meg oppriktig om jeg snakker japansk, på japansk, bilvaskere som hjelper meg å finne veien til toget, og svarer meg på japansk hvor langt det er, som jeg forsto (yay). Slike turistaktiviteter finner jeg mindre og mindre interessant. Jeg filmet derfor ikke, og føler det holder med en oppsummering og bilder.

Shuri Castle.

Snakes in a castle.

Utenfor Shuri Castle.

Turte ikke å passere her på en stund.

Utenfor slottet

Pasta!!

Stone-path road

Fuglene.

Fugl.

Neko!

 

Utsikten fra Shuri Castle

International street, eller Kokusai Dori, sier seg selv hva er. Igjen, veldig turistpreget. Jeg spiste yakiniku (koreansk bbq). Så mye man kan få i seg for 115 kr, inkludert dessert, andre retter og vann/saft og te. Jeg lengte etter å komme meg tilbake til kjente trakter, det vil si Kurage Bar. Jeg drakk en øl eller to, men var veldig trøtt og la meg tidlig meg tidlig. Det er sykt vanskelig å sove når to koreanske jenter sitter og snakker høylytt i to timer i dormet hver kveld (23.30-1.30) og hver morgen (7.30-9-30). Frustrerende, og det gjentok seg hver natt. Skulle tro man klarte seg uten to timer med sminking, retting av hår og hårspray når man er backpacker, men hva vet vel jeg? Hver morgen brukte de så lang tid på å styre med bager og glidelåser, at jeg tenkte «nå skal de hjem!», for så å bli skuffet til kvelden. Jeg sov i alt fire netter på dette hostellet.

Søndag var det meldt fint vær, og jeg rakk akkurat fergen til Tokishima Islands. Deilig avbrekk, rolig og varmt vær. Vind- og regnfritt. Det var nesten ingen på fergen eller på øya, så jeg hadde nesten hele stranden for meg selv. Der sitter jeg og leser og slapper av i flere timer. Tar et bad. Jeg spiste Soba, som er en kjent rett her i Okinawa. Øya er full med katter! Jeg så vel like mange mjauende katter som det jeg så mennesker. Det morsomste seg opplevde denne dagen var da en katt stakk av med en matpose fra en japansk familie som satt, og ante fred og ingen fare, på stranda. Jeg gikk motvillig etter katten og tok tilbake posen, med litt fresing og et stygt blikk fra katten, men en glad familie som sa noe japansk da jeg ga den tilbake.

Aharen Beach Fin utsikt Restauranten

Kvelden bruker jeg på skolejobbing.

Naha, Okinawa

Konnichiwa!
For øyeblikket befinner jeg meg i Ginowan, Okinawa, Japan. Okinawa er en øygruppa langt sør for Japans hovedland. Ikke langt unna Taiwan geografisk. Her landet jeg på torsdag. Nærmere bestemt i Naha, den største byen her. Det er lavsesong her, og jeg var den eneste på dormet mitt den første natta. Jeg snakket med en kanadisk dame på rundt 70-80 år som har bodd i Japan i 40 år.

Etter mye gåing for å finne hostellet, som jeg egentlig hadde gått til men oversett nesten en time i forveien, fant jeg frem. Jeg var sliten i føttene, men det ble likevel til at jeg gikk mye for å finne en restaurant å spise på. Det ble etterlengtet japansk sushi. Lett valg. Samt en birru.

Første måltid i Okinawa

Retningssansen min er ikke mye å skryte av, og etter å ha gått rundt en stund finner jeg ut at jeg har gått i feil retning. Jeg stopper opp, og ser et åpent vindu. Det er karatetrening med barn i 10-årsalderen. En eldre mann kommer ut av huset sitt og begynner å snakke med meg. Han er skuffet over at jeg verken snakker spansk eller japansk, men inviterer meg likevel inn til familien. Han er tidligere musiker, og datteren sitter i stua og har gitartime.

Jeg hadde gått forbi en bar på veien som så koselig ut. Kurage bar, som betyr manet. Jeg bestemmer meg for å gå inn. Her møter jeg på en japansk ung dame med en baby i armen. Åtte måneder gammel. Babyen altså. Hun var ca. 30. Mannen hennes sto bak disken og snakket gladelig engelsk. En stamgjest satt på en barkrakk. Jeg ble sittende lenger enn planlagt, jeg trivdes svært godt og det var fint å ha noen å snakke med. Det kan til tider være vanskelig å kommunisere på engelsk her.

Koselige mennesker på Kurage Bar

Dagen etter våkner jeg i 5-tida. Alt for tidlig, men fikk heller ikke sove mer. Jeg skal prøve meg på kitesurfing. Yay! Kitesurfing har vært på bucketlisten min en god stund nå. En 30 år-gammel italiener møter meg. Vi kjører innom Family Mart, stor kioskkjede her i Japan, spiser frokost og drar til en strand i Nanjo. Vi er først ute, men stranda er etterhvert full av andre kitere. Jeg snakker med noen av de. Jeg ble litt skuffet over opplegget. Jeg hadde virkelig håpet på å få prøvd meg på et brett etter 8 timer. Men jeg får vente tålmodig. Det tar en stund å bli vant til kiten.

Utsikten over der jeg prøvde med på kiten

Kite-læreren

Etter en lang dag med kiting drar jeg rett til baren fra dagen i forveien. De virker glade for å se meg igjen. Det blir øl og risbrennvin (Awamori) fra Okinawa. Det er liveopptreden denne kvelden. Det kommer mange innom, og noen er veldig interesserte i å snakke med meg. Jeg snakker med et par, der jenta har bursdag. Hun sitter med tårene i øynene hele kvelden. Jeg tror hun er overveldet av all oppmerksomheten. Bandet synger en gratulasjonssang, og hun tørker tårene. Jeg snakker med flere andre også. Sykepleieren fra kvelden i forveien, en ny bartender, en bokhandler og noen som er veldig ivrig på å snakke om Irland og spandere japansk alkohol på meg. Jeg er veldig trøtt, og bestemmer meg for å gå tilbake til hostellet da jeg nesten sovner mens vi spiller mariokart.

Konsert på Kurage

Konsert på Kurage

Okinawas tradisjonelle musikk, live

Okinawas tradisjonelle musikk, live

Ny reise! Asia, igjen.

Det er under to dager siden jeg bestilte billetter, og jeg drar allerede på dagen i morgen!

Jeg er forventningsfull og spent. Aller mest blir det godt å møte nye eventyr. Planen var å reise en måned i India i juleferien, men jeg hadde mulighet til å jobbe, så det ble ikke noe av.

Når du ikke har store krav om destinasjon, men lengter etter følelsen av å være et nytt, ukjent sted, gjerne på andre siden av kloden, så er dette hvordan du går frem:
Du går på scyscanner, velger «alle destinasjoner» på ankomststed, og da får du alle reisemål i rekkefølgen lavest til høyest pris. Det var dette jeg gjorde, da jeg fant noen latterlig billige billetter til Hongkong. Jeg trengte ikke å gruble lenge. Derimot er det en nokså lang flytur, så jeg fant ut at jeg kan jo inkludere en destinasjon til, og være borte i 2-3 uker. Billett til Okiawa er derfor også bestilt. Åh, som jeg gleder meg. Jeg har utvikslet e-poster med noen som gir privatkurs i kiteboarding der, og det har stått på bucketlisten min lenge nå.

Planen er som følger:
Oslo – Okinawa – Hongkong – dagstur til Macau – tilbake til Norge

Jeg har også lyst til å blogge masse, både på video og på denne bloggen.

 

For å gjøre blogginnlegget mer interessant poster jeg noen bilder fra turer og opplevelser i 2015.

Floating beer Festival, Helsinki

Floating beer Festival, Helsinki

DCIM100GOPRO

Krakow

Krakow

Mirissa, Sri Lanka

Tea tour, Sri Lanka

Kandy, Sri Lanka

WP_20160117_162

Hyttetur, Synnfjell

Hyttetur, Synnfjell

WP_20160117_195

Hyttetur, Synnfjell

1654-iloveimg-converted (1)

Dubrovnik, Interrail

Gamlebyen i Bar i Montenegro, Interrail

Solnedgang, Interrail

London

London

Warszawa

Warszawa

 

Praha

Dubrovnik

Bussturenen til Dubrovnik ble mye sløvere enn jeg hadde tenkt. Jeg hadde jo planer om å være produktiv, og få tatt igjen masse av all den bloggingen jeg henger etter på. Jeg småsover helt til grensen, og viser passet et par ganger som vanlig nå, i sløve. Men så pirker Øyvind med på skulderen og sier at han har blitt valgt i tilfeldig kontroll. Jeg sitter og ser bekymret etter han i noe som føles ut som en time, og blir veldig oppskaket av hele situasjonen. Etter altfor lang venting kommer han tilbake og jeg kan se at ikke alt er som det skal. Politibetjenten hadde vært særdeles ubehagelig mot ham, og opptrådd meget respektløs. Jeg blir ikke overrasket, men veldig trist over det hele. Jeg prøver å oppmuntre han, men blir litt forfjamset og skuffet når han sier at han vil dra bort fra Kroatia. «Okei» godtar jeg, «la oss dra rett til Bosnia».  «Nei, hjem til Norge» hører jeg han svare, og skuffelsen kommer. Jeg var ikke der og vet ikke hvordan det var, men jeg vet at han ville dratt hjem med meg om det var jeg som var inne der og ville hjem, så jeg nikker igjen.

2015-07-12 10.56.24

Synet over Dubrovnik er pent her oppe fra, før bussen ankommer stasjonen. Vi finner bagasjeoppbevaring, og tar en lokal buss til gamlebyen. Her setter vi oss og spiser frokost. Etter at maten kom, veldig raskt, kommer to amerikanere i kanskje slutten av 40-årene, og spør om maten er god. Vi nikker og smiler samtykkende, veldig god. De setter seg ved siden av oss, og vi kommer raskt i prat med dem. De reiser rundt i Europa på et cruise. Det hele høres fantastisk ut for de som har penger til slikt. Selv liker jeg eventyrfølelsen av å backpacke, men tenk å kunne reise i 18 dager til forskjellige byer, men å sove i samme komfortable senga du kjenner til hver natt. Og ikke minst på havet, med beroligende bølger. De forteller at prisnivået til byene de drar til er høyt, på grunn av høy turistfaktor, og det høres straks litt mindre lurt ut igjen. De forteller om sitt kjennskap til Norge, da damen vi snakker med har norske slektninger.

Etter en lang og god frokost, samt to kopper kaffe og masse skravling med amerikanerne, går vi og begynner å utforske gamlebyen. Noe av det som er kult med Dubrovnik er jo at TV-serien Game of Thrones er spilt inn her. Vi ser en Game of Thrones-tour, og lar oss overale til dette. Mens vi venter på at den skal starte finner vi en koselig kafé, Soul Caffe, i gamlebyen, der jeg drikker to gode iskaffer. Vi hadde flaks med denne kafeen, for det var mange slitsomme steder i nærheten med altfor mange turister og altfor høye priser.

Game of Thrones-omvisningen er veldig interessant, og vi får sett flere steder der innspillingen av King’s Landing er gjort. Vi får blant annet sett stedet for Joffrey’s bryllup, og der Cersei’s ni minutter lange walk of shame ble innspillt.

Dersom mine kjære venner der hjemme er interessert har jeg masse bilder og videoklipp fra dette, så spør så skal jeg få lagt ut noe når jeg kommer hjem.

Etter tour-en får vi, nok en gang, sitte på The Iron Throne. Jeg sier nok en gang, fordi vi satt også på den da vi var så heldige å få billetter til førpremieren i vår av mamma.

2015-07-12 19.20.53

Vi finner oss et sted å sitte ned og spise i gamlebyen, og jeg har god tro på at vi har tid nok til å spise og deretter rekke bussen til Mostar 17.15. Maten er ikke noe god i det hele tatt, men på grunn av den høye prisen her, prøver jeg å presse i meg maten likevel. Men det tar lengre tid enn ventet, og vi mister mulighten til å rekke bussen som går 17.15. Litt irriterende at vi ikke får tatt bussen før 22.30 denne kvelden, fordi vi bestemte oss for å spise på en restaurant der det mest imponerende var to norske flagg utenfor, men sånn er det. Vi bestemmer oss for å booke en solnedgang-tour fra samme selskap som vi fikk GoT-omvisningen gjennom, mens vi venter på bussen. Det dukker ikke opp noen andre, så det blir visst kun Øyvind og jeg som får vår egne private tour. Vi får se verdens korteste fossefall, som supplerer hele Dubrovnik med drikkevann, og utsikten fra mange flotte steder. Tour-en avslutter med å se solnedgangen fra Dubrovniks høyeste punkt. Pent, og god stemning.

2015-07-12 20.11.38

Trygt nede ved gamlebyen igjen tar vi bussen til hoedstasjonen, kjøper billetter til Mostar, nå i god tid, ikke om vi mister denne bussen også. Vi spiser litt mat, og kommer oss på bussen. Vi kommer til å være fremme nærmere to i natt, så jeg har sørget for å forhøre meg og dobbeltsjekket at hostellet vi har booket i Mostar har døgnåpen resepsjon. Nå er klokka halv to, og vi burde ankomme hvert øyeblikk. Passkontrollen på denne bussturen var mye enklere, og den første gangen de samlet inn alle passene så de kun raskt på våre, og så at vi var norske, og da fikk vi de tilbake igjen. Mens de andre passasjerene fikk ikke sitt pass igjen før senere, ikke engang han på andre siden av korridoren fra meg, som faktisk er fra Bosnia. Han sa bare til meg «Those Norwegian passports.. they’re the best!». Haha.

Kotor

Vi ble kjørt av taxien rett til hostellet, og blir tatt godt i mot av eierne. Hostellet ligger rett ved vannkanten, noe som passer meg utmerket. Vi spiser middag på et sted med dårlig service, nok en gang, og der de igjen er trege med serveringen og lite observante. Vi innser når vi skal be om regningen at vi har glemt lommeboka. Jeg løper og henter den, jeg takler ikke den altfor høye musikken uansett, så det er like greit å forsvinne. Det var alt for høy live-musikk av veldig dårlig kvalitet. Jeg har fortsatt veldig vondt i hodet etter nattoget til Bar, så høye lyder hjelper ikke på. Vi betaler og kommer oss bort herfra.

2015-07-11 13.00.21 2015-07-11 13.00.27 2015-07-11 13.26.14 2015-07-11 13.27.14 2015-07-11 13.40.24

Lørdag sto vi opp og byttet gjestehus til et annet kun få meter fra, fordi det hosteller vi var på var full-booket. Vi gikk inn mot gamlebyen for å spise frokost der. På veien inn stoppet jeg og kjøpte en smoothie, nam! Så godt i varmen. Vi spiste frokost inne i gamlebyen, og jeg gikk også innom en turistbutikk med håndlagde suvenirer med kattetema. Men jeg kjøpte ikke noe. Vi tilbrakte dagen på en fin, rolig strand rett ved der vi bor, badet, leste, slappet av, og fant mange søte pusekatter som det er mange av her i Kotor. Tilbake på gjestehuset møtte vi noen hyggelige australske jenter som vi skravlet masse med, og satt ute på verandaen med dem og spiste moreller og kjeks, og drakk øl. Jentene ble kjent tilfeldigvis i Kroatia, men begge er fra Australia. Vi ble enige om å dra ut med de på kvelden. Øyvind og jeg spite middag samme sted som vi spiste lunsj, vi hadde jo endelig funnet et sted vi var fornøyd med. Vi spite pizza rolls (som til lunsj), og dro så ut for å møte jentene på det hostellet vi sov på kvelden i forveien. Det var mange folk der, og særlig mange sveitsiske unggutter, som visstnok var på speidertur her. Det var pub crawl denne kvelden, og vi gikk først til gamlebyen der vi dro på et overfylt sted med veldig høy musikk. Det var umulig å føre en samtale her, og det tok meg over 10 minutter å bestille øl. Vi gikk så videre, og baren vi gikk til lignet veldig på den forrige, så Øyvind og jeg sa hade til jentene og fant oss heller et rolig sted å sitte ned, der vi kunne prate uten å skrike.

 

2015-07-11 10.23.25

2015-07-11 10.38.24

Store klesklyper?

Utvilsomt.

Utvilsomt.

 

 

Søndag skulle vi ta bussen tidlig. Vi betalte mannen som driver gjestehuset, som var plutselig veldig glad og tok oss i hånda og greier. Deretter gikk vi mot bussholderplassen, men jeg hadde bestemt meg for at vi skulle ta et morgenbad i havet først. Øyvind skulle ikke være med uansett hvor mye jeg prøvde å ovetale ham, men jeg svømte likevel. Herlig. Da jeg kom opp igjen så vi den gamle mannen som drev gjestehuset vi sov på, han lo godt og ristet på hodet da han så at jeg hadde badet. Plutselig var jeg den sprø av oss, og ikke ham.

2015-07-11 14.06.33

2015-07-11 14.06.07

2015-07-12 08.10.43

Der Pippi fisker er det sikkert bra å fiske :D

Der Pippi fisker er det sikkert bra å fiske 😀