Neko-mama, Ginowan & kitesurfing

Jeg sov, om mulig, enda mindre natt til mandag. *Insert rant om koreanske jenter her*. Jeg måtte igjen gi opp, og endte med å gå i halvsovende tilstand hele dagen. En tysk gutt på hostellet mitt så vennlig ut, og etter å ha gått alene rundt de fleste dagene her, bestemte jeg meg for å slå av en prat med ham. Vi gikk rundt i Naha sammen, og han ville innom bokhandelen. Vi fant til stor fornøyelse en engelsk avdeling, og utforsker denne i et par timer. Mat hadde vært godt, og vi går og leter og leter etter mat, men veldig lite er åpent før 17-18-tiden. Vi finner en restaurant, der man tar av seg skoene og sitter på gulvet og spiser. Ikke feil. På kvelden drar vi ut for å møte en amerikansk mann jeg ble kjent med på stranda da jeg hadde kite-kurs, samt en venn av ham. Vi spiser og drikker øl, men igjen blir jeg trøtt tidlig (var jo egentlig trøtt hele dagen) og legger meg.

Japanes constitution with cats …

Japanes constitution with cats …

Jaha.. only in Japan. Japanes constitution

Pannekake av noe slag?

Tirsdag morgen forstår endelig de koreanske jentene at de må være stille og ikke skru på lyset 7 om morgenen, da jeg stikker hodet ut av senga og sier «I’m trying to sleep, here!» da de skrudde på lyset. «Åh, vil du ikke at vi skal ha på lyset da?» svarer de spørrende. «Riktig, og helst vær litt stille», sier jeg. Det hjelper, og jeg får sove litt til. Da jeg står opp, snakker jeg med ei amerikansk jente som jeg har sett flere ganger på hostellet det siste døgnet. Vi kommer i prat, og hun blir med meg på kattekafeen jeg ville på. Åh, for noen søte og kosete katter. Jeg savner Guinness, merker jeg.

   

Mirri viser seg å være en veldig interessant jente. Hun skriver profesjonelt, og forrige dagen løp hun 27 km for moro skyld. Hun bor egentlig i Alaska, og reiser nå rundt. Jeg liker å møte unike mennesker, som gjør noe annet enn det som er forventet av dem, og lever ut livsdrømmen sin. Beundringsverdig, vi har for mange sauer i verden. Nok om det …

Jeg har blitt lei av koreansk skravling om morgenen, og kom i kontakt med Takahiro på couchsurfing. Mirri blir med å møte han ved en togstasjon, og vi tre drar ut og spiser tradisjonell japansk mat, som vi bestiller på en maskin idet vi går inn i restauranten.

Takahiro

Takahiro er veldig hyggelig og gjestfri, og han kjører meg til hjemmet sitt. Leiligheten er på størrelse med et hotellrom, og er det minste leiligheten jeg har sett forutenom da jeg couchsurfet i Tokyo. Han sover i stua, og jeg skjønner liksom ikke helt hvor jeg skal sove. Takahiro må tilbake på skolen en tur, og jeg benytter muligheten til å gjøre litt skole selv. Jeg har tross alt et essay som leveres inn på lørdag. Takahiro lager japansk curry, og vi drikker et par øl på kvelden. Jeg er stuptrøtt, og tror jeg sovner med lyset på, før han i det hele tatt har rukket å legge seg. Åh, forresten så sov jeg på et teppe på gulvet. Mye mykere enn «senga» på det siste hotellet jeg var på.

Tirsdag morgen kjører Takahiro meg den lange veien (eller mye trafikkerte, så den føles lang) til Kaichudoro, på østsiden av øya. Her skal jeg på kite-kurs med en annen lærer hele dagen. Kommunikasjonen går lettere denne gangen, og han er veldig dyktig. Jeg lærer masse, og på slutten av dagen klarer jeg til og med å la seilet dra meg på brettet en god stund! Det var det jeg ønsket, og investeringen var verdt det. Investeringen blir muligens en kite og på sikt et brett når jeg kommer tilbake til Norge.

Morsomme veiarbeidsfigurer. Hah, Japan 🙂

Mike, kite-læreren kjører meg til en bussholderplass, der jeg spør de neste sjåførene om de kjører til Ginowan. Den andre bussen slipper meg inn, og jeg forsto det slik at han skulle si fra da vi var der. Da det står «Naha, 8 km» på et av skiltene, skjønner jeg at vi antagelig har kjørt forbi Ginowan. Jeg spør «Ginowan, soon?» til bussjåføren, og han stopper opp på neste holderplass og slipper meg ut, og nikker når jeg spør om det er Ginowan. Jeg så en Lawson rett før bussen stoppet, og Lawson, som er en bensinstasjon her, er genial for reisende. Dette fordi det blant annet er gratis wifi her. Jeg plotter inn adressen til Takahiro, og finner ut at bussen har kjørt alt for langt. Det føltes enklere å gå tilbake de 6 kilometerne enn det gjorde å ta buss tilbake, og jeg følte også at jeg hadde sløst så mye fordi jeg betalte for en lengre strekning med buss enn jeg egentlig skulle. På bussene her betaler man nemlig når man går av bussen. Jeg gikk derfor i en time og tjue minutter ca, og var nokså sliten da jeg kom frem til leiligheten hans. Jeg fant heldigvis riktig leilighet, og tok en varm og lang dusj da jeg kom tilbake. På kvelden, da Takahiro kom tilbake fra jobb, spiste vi ramen, en japansk tradisjonell suppe. Veldig god. Jeg sluknet tidlig igjen, veldig trøtt.

Naha and Tokashiki

Det nye hostellet har forferdelig hard seng. Hard og mildt sagt jævlig. Det ble lyst tidlig, og mye bråk. Men jeg sparer tross alt 700 yen (50 kr) per natt i forhold til det andre hostellet. Her betaler jeg 94 kr natta. Jeg starter dagen med å spasere til en bokhandel (Junkudo), som jeg ble fortalt om av en som jobber der, på baren jeg var på kvelden før. Jeg kjøper et Mummi-kort til Mari, en lås til meg selv og bokmerker til Øyvind og meg. De har en og en halv etasje med diverse ting som ikke har med bøker å gjøre. Bokhandelen er totalt på fire etasjer, og er topp 2 på bokhandler jeg har vært i (etterfulgt av Academic Bookstore i Helsinki, jeg tror den var hakket større).

Tror Øyvind hadde likt seg.

Så mange IT-bøker.

Maaange bøker.

Masse Mummi-greier. De elsker Mummien her.

Jeg drar videre til Shuri Castle. Kort oppsummert besto dette av: mye gåing, mye turister (flest asiatere), fugler, kattepus, japanske barn hjelper meg med veien til toget, kaffebestilling på japansk, der damen spør meg oppriktig om jeg snakker japansk, på japansk, bilvaskere som hjelper meg å finne veien til toget, og svarer meg på japansk hvor langt det er, som jeg forsto (yay). Slike turistaktiviteter finner jeg mindre og mindre interessant. Jeg filmet derfor ikke, og føler det holder med en oppsummering og bilder.

Shuri Castle.

Snakes in a castle.

Utenfor Shuri Castle.

Turte ikke å passere her på en stund.

Utenfor slottet

Pasta!!

Stone-path road

Fuglene.

Fugl.

Neko!

 

Utsikten fra Shuri Castle

International street, eller Kokusai Dori, sier seg selv hva er. Igjen, veldig turistpreget. Jeg spiste yakiniku (koreansk bbq). Så mye man kan få i seg for 115 kr, inkludert dessert, andre retter og vann/saft og te. Jeg lengte etter å komme meg tilbake til kjente trakter, det vil si Kurage Bar. Jeg drakk en øl eller to, men var veldig trøtt og la meg tidlig meg tidlig. Det er sykt vanskelig å sove når to koreanske jenter sitter og snakker høylytt i to timer i dormet hver kveld (23.30-1.30) og hver morgen (7.30-9-30). Frustrerende, og det gjentok seg hver natt. Skulle tro man klarte seg uten to timer med sminking, retting av hår og hårspray når man er backpacker, men hva vet vel jeg? Hver morgen brukte de så lang tid på å styre med bager og glidelåser, at jeg tenkte «nå skal de hjem!», for så å bli skuffet til kvelden. Jeg sov i alt fire netter på dette hostellet.

Søndag var det meldt fint vær, og jeg rakk akkurat fergen til Tokishima Islands. Deilig avbrekk, rolig og varmt vær. Vind- og regnfritt. Det var nesten ingen på fergen eller på øya, så jeg hadde nesten hele stranden for meg selv. Der sitter jeg og leser og slapper av i flere timer. Tar et bad. Jeg spiste Soba, som er en kjent rett her i Okinawa. Øya er full med katter! Jeg så vel like mange mjauende katter som det jeg så mennesker. Det morsomste seg opplevde denne dagen var da en katt stakk av med en matpose fra en japansk familie som satt, og ante fred og ingen fare, på stranda. Jeg gikk motvillig etter katten og tok tilbake posen, med litt fresing og et stygt blikk fra katten, men en glad familie som sa noe japansk da jeg ga den tilbake.

Kvelden bruker jeg på skolejobbing.

Naha, Okinawa

Konnichiwa!
For øyeblikket befinner jeg meg i Ginowan, Okinawa, Japan. Okinawa er en øygruppa langt sør for Japans hovedland. Ikke langt unna Taiwan geografisk. Her landet jeg på torsdag. Nærmere bestemt i Naha, den største byen her. Det er lavsesong her, og jeg var den eneste på dormet mitt den første natta. Jeg snakket med en kanadisk dame på rundt 70-80 år som har bodd i Japan i 40 år.

Etter mye gåing for å finne hostellet, som jeg egentlig hadde gått til men oversett nesten en time i forveien, fant jeg frem. Jeg var sliten i føttene, men det ble likevel til at jeg gikk mye for å finne en restaurant å spise på. Det ble etterlengtet japansk sushi. Lett valg. Samt en birru.

Første måltid i Okinawa

Retningssansen min er ikke mye å skryte av, og etter å ha gått rundt en stund finner jeg ut at jeg har gått i feil retning. Jeg stopper opp, og ser et åpent vindu. Det er karatetrening med barn i 10-årsalderen. En eldre mann kommer ut av huset sitt og begynner å snakke med meg. Han er skuffet over at jeg verken snakker spansk eller japansk, men inviterer meg likevel inn til familien. Han er tidligere musiker, og datteren sitter i stua og har gitartime.

Jeg hadde gått forbi en bar på veien som så koselig ut. Kurage bar, som betyr manet. Jeg bestemmer meg for å gå inn. Her møter jeg på en japansk ung dame med en baby i armen. Åtte måneder gammel. Babyen altså. Hun var ca. 30. Mannen hennes sto bak disken og snakket gladelig engelsk. En stamgjest satt på en barkrakk. Jeg ble sittende lenger enn planlagt, jeg trivdes svært godt og det var fint å ha noen å snakke med. Det kan til tider være vanskelig å kommunisere på engelsk her.

Dagen etter våkner jeg i 5-tida. Alt for tidlig, men fikk heller ikke sove mer. Jeg skal prøve meg på kitesurfing. Yay! Kitesurfing har vært på bucketlisten min en god stund nå. En 30 år-gammel italiener møter meg. Vi kjører innom Family Mart, stor kioskkjede her i Japan, spiser frokost og drar til en strand i Nanjo. Vi er først ute, men stranda er etterhvert full av andre kitere. Jeg snakker med noen av de. Jeg ble litt skuffet over opplegget. Jeg hadde virkelig håpet på å få prøvd meg på et brett etter 8 timer. Men jeg får vente tålmodig. Det tar en stund å bli vant til kiten.

Utsikten over der jeg prøvde med på kiten

Kite-læreren

Etter en lang dag med kiting drar jeg rett til baren fra dagen i forveien. De virker glade for å se meg igjen. Det blir øl og risbrennvin (Awamori) fra Okinawa. Det er liveopptreden denne kvelden. Det kommer mange innom, og noen er veldig interesserte i å snakke med meg. Jeg snakker med et par, der jenta har bursdag. Hun sitter med tårene i øynene hele kvelden. Jeg tror hun er overveldet av all oppmerksomheten. Bandet synger en gratulasjonssang, og hun tørker tårene. Jeg snakker med flere andre også. Sykepleieren fra kvelden i forveien, en ny bartender, en bokhandler og noen som er veldig ivrig på å snakke om Irland og spandere japansk alkohol på meg. Jeg er veldig trøtt, og bestemmer meg for å gå tilbake til hostellet da jeg nesten sovner mens vi spiller mariokart.

Konsert på Kurage

Okinawas tradisjonelle musikk, live