Indisk bryllup i Haridwar

Grunnen til at det har blitt manglende blogging i det siste er at indiske bryllup tydeligvis er veldig hektiske og strekker seg over flere dager. Vi ankom Haridwar tirsdag og rakk så vidt å sjekke inn på hotellet før den første festen var i gang. Alle gjestene er på dette hotellet, så vi måtte skvise oss sammen og var hele fire personer på et rom. Det tar litt tid når alle skal fikse seg til bryllupsfester.

På kvelden på tirsdag var det selskap med matservering og underholdning. Vi nordmennene kjedet oss der vi satt dønn edru og ikke forsto noe som helst. Alt er så klart veldig flott og gjennomført. Både antrekk, pynt, mat og uteområde. Men vi var ganske fornøyde da vi fant ut at noen hadde dratt langt for å få tak i alkohol til oss nordmenn. Så vi samlet oss på et hotellrom og hadde vårt eget lille selskap da det roet seg med hovedselskapet ute. Varun (brudgommen) kom også etterhvert og det var god stemning, men vi la oss relativt tidlig.

Onsdag var en travel dag, bryllupet startet 10 i en ashram i nærheten av hotellet. Det var over to timer med mantra og tale av en hinduprest som vi ikke skjønte noe av. Vi fikk alle utdelt en engelsk bok med informasjon om indisk ekteskap for å forstå noe av hva som skjedde, men alt var veldig nytt og annerledes for oss. Men så klart veldig interessant å få delta på. På slutten av seremonien var det noe gåing i sirkler, kasting av blomster, båltenning og bildetaking før det var lunsj på ashramen og pause i programmet. 

Det er vanskelig å gjenfortelle alt som skjedde, så jeg forteller alt i korte trekk og i bilder, så skal jeg vurdere å skrive et lengre innlegg om tradisjonene og skikkene når jeg kommer tilbake til Norge.

Vi var så slitne at vi alle fire sluknet på hotellrommet og sov i et par timer. Så var det klart for fest igjen! Det var rene talentshowet. Tanter, foreldre, venner, bruden og andre hadde indisk opptreden på tur på scenen. Det var også et norsk innslag. Jeg skal se om jeg får delt en video av dette. De introduserte indere for norske selskapsleker som å hoppe i sekk, løpe med potet i skje, tegne hale på grisen og lignende. Det var stemning blant inderne. Veldig mye bra, og mye humor. Alle var ikke like flinke, så det var tydelig lav terskel for å opptre. Men underholdene var det! 

På kvelden ble det full fest blant nordmennene igjen. Ingen detaljer trengs om det, de fleste kjenner til fulle nordmenn på tur i utlandet 😉

Nå er vi på vei tilbake til huset til Himanshu. 

Rishikesh

Første dag i Rishikesh våknet jeg og dro på yoga klokka 8. Rishikesh er verdens yogahovestad så jeg planla å gjøre dette her. Yogatimen var på takterrassen til hostellet jeg sov på. 

Jeg tok det veldig med ro i Rishikesh, India er til tider veldig slitsomt så det er godt med litt avkobling. Jeg ble kjent med ganske mange på hostellet; folk fra Sverige, Israel, Australia, Colombia, Venezuela, Italia, Irland, England, Frankrike og Mexico. Vi dro og spiste noe mat og deretter slappet av på en strand ved Ganges, den hellige elva som renner fra Himalaya-fjellene. Jeg badet der flere ganger, så nå er jeg altså renset for all synd. Flere ganger. Godt å vite. Strømmen i elva var ganske sterk, og selv om vannet var kaldt var det deilig og forfriskende. Vi lot strømmen drive oss til neste lille strand. 

Vi var her en stund, og jeg mistet plutselig den andre yogatimen jeg skulle på. Men menneskene jeg møtte var så herlige at det var definitivt verdt å snakke mer med dem. 

Kvelden kom brått på, og Lochy, en koselig australier jeg ble kjent med, og jeg spurte disse inderne i lobbyen om ikke de kunne skaffe øl til oss. De tok noen telefoner og forsvant plutselig. Vi satt og ventet en stund, men da klokka nærmet seg 23 fant vi ut at vi måtte gå og se etter mat. Vi fant ikke noe åpent og jeg ville se litt mer, men Lochy ville gå tilbake til hostellet. Jeg begynte å gå i en annen retning da plutselig en scooter kom kjørende rett mot meg. Ikke noe nytt med det, det skjer hele tiden, men denne gangen var det med de tre inderne fra lobbyen. De fikk ikke tak i ølet. Jeg spurte etter et sted å skaffe mat istedenfor, jeg var blitt mer sulten enn tørst. De ba meg gå mens de skulle kjøre scooteren et stykke, men jeg spurte om ikke jeg også kunne sitte på. Så i ca 400 meter kjørte vi 4 personer på én scooter. I indisk stil. Deretter gikk han ene av, og vi kjørte tre stk veldig lenge for å finne mat. Vi fant en lokal restaurant ved gata. Den var nesten helt full av indere, sikkert siden det var den eneste som var åpen. Alt var skrevet på hindi der, så inderne fra hostellet bestilte noe til meg. Jeg sa jeg likte paneer og fikk en rett med dette. All maten her er vegetarisk, så jeg trenger ikke å tenke på det i det hele tatt. Deilig. Maten er god, og jeg blir glodd på av alle inderne som sitter på restauranten. Det er nok ikke så mange turister som spiser der. 

Vi kjører hjem, og jeg legger meg, god og mett.

Dagen etter er jeg for trøtt til å stå opp 8 til yogatimen som begynner da. Jeg sitter en stund i fellesområdet og snakker med mine nye bekjente, og vi drar så og spiser frokost sammen. Det er veldig hyggelig. Heldigvis skal de fleste dra fra Rishikesh denne dagen, så det ikke blir så vanskelig for meg å dra. 

Før jeg drar har jeg lyst til å finne en meditadjonsklasse. Jeg finner ikke noe, og ender opp på stranden i stedet for. Det er en påtrengende inder på 20 år som går lenge etter meg og prater med meg. Vi går tilbake mot hovedgaten og jeg sender han bort når jeg føler han blir for påtrengende. Han tar ikke det første hintet, men forsvinner når jeg hever stemmen.

Jeg går alene i noen minutter før jeg møter italieneren fra hostellet. Han skal til stranda og jeg blir med han tilbake dit. Vi bader og slapper av, før jeg får overtalt han til å bli med på yogatimen klokka 16. Jeg overtaler også en dansk jente som jobber frivillig i resepsjonen, og han fra Mexico. Etter yogatimen blir jeg hentet av mine norske venner, Himanshu, Michael og Ingeborg. Maren dro rett hjem fra Kashmir. Jeg skal til å gå over broen, når jeg hører navnet mitt ropes høyt. 

De står nedenfor og følte en stor trang til å vaske av sine synder i Ganges. Vi tilbringer litt mer tid i Rishikesh, Himanshu må jo ha bilder av absolutt alt, før vi drar til Haridwar der bryllupet skal holde sted.

Veien til Rishikesh

I går morges dro resten av gjengen til Kashmir. Jeg bestemte meg for å dra til Rishikesh for å praktisere yoga. Siden jeg planla dette i siste liten hadde jeg ikke billett og jeg fikk derfor ingen direktefly, og billettene var kjempedyre. Jeg bestemte meg derfor for å ta tog. 

Jeg så nok ut som et spørsmålstegn der jeg sto med en billett i hånda og så fortvilet etter et forsinket tog på plattformen. En av de som jobber på togstasjonen kommer bort til den fortvilede eneste blonde/hvite på stasjonen og sier at jeg kan sitte med hun som står ved siden av meg. Hun heter Lovely og er 18 år. Det er første gang hun tar tog alene i India. Vi snakker hele togturen fra Faridabad til Delhi. Hun forteller at hun vil bli lærer, og om fire-fem år skal moren hennes finne en gutt til henne som hun skal gifte seg med. Jeg liker ikke det, men hun forteller at hun har «veto», så dersom hun ikke liker ham kan hun si nei. Lovely går av toget og jeg flytter meg til et mer behagelig sted å sitte. 

Der møter jeg tre menn som reiser sammen, og de skal også til Haridwar, der jeg må gå av toget for å bytte. Det er en eldre mann og to menn på ca 40 år. De er meget hyggelige. De tilbyr meg noen hjemmelagde stekte nøtter de har med på toget, og kjøper også frukt og kjeks underveis som de serverer meg. Vi snakker om enkle ting, siden de ikke snakker veldig stødig engelsk. De jobber også som programvareutviklere, og han ene gjør akkurat det samme som jeg gjør.

Jeg kommer også i prat med Suman. Han er 25 år, og har reist rundt i India i en måned. Han har mastergrad i fysikk, og har blant annet jobbet i et år på forskningsinstituttet CERN i Sveits. Han skal også til Rishikesh, så vi avtaler at vi drar dit sammen.

Å være på toget er veldig annerledes. Det er veldig fullt, folk sitter tett og de snakker med folk de ikke kjenner som om de var venner. Det er skittent og slitt. Jeg drikker ikke noe vann selv om jeg er tørst, for ikke å måtte gå på doen der. Men selv om toget ser slitt og gammelt ut har de stikkontaktuttak ved hver eneste seterad. Morsomt. 

Jeg er den eneste hvite og får derfor mange blikk, men mange smiler til meg også. Man hører mye negativt og frykt om India, men jeg har aldri møtt vennligere mennesker, og jeg hadde ingen vansker med å lade mobilen og kindelen der mens jeg satt ytterst og ikke fulgte med hele tiden. 

Vakten går innimellom forbi mens han fikler med geværet som henger ned. Han har uniform og ser streng ut, men setter seg på et tidspunkt ned på den trange benken på andre siden av meg. Jeg sitter lite behagelig, men det er veldig koselig å snakke med de vennlige inderne. Jeg blir trøtt og krabber opp i «andre etasje» av seteraden, slik som jeg har sett andre gjøre når de vil slappe av. Jeg bruker sekken som hodepute og sovner dypt. Det var nok lurt, for jeg hadde ikke fått mye søvn og toget var en time forsinket.  

Vi rekker derfor ikke toget som går fra Haridwar til Rishikesh. Men Suman fikser en tuktuk som allerede har passasjerer i, som kjører oss til Rishikesh. Det tar ca en time. Derfra tar vi en ny tuktuk, hvor jeg kan gå i 20 minutter og komme meg til hostellet. Alt i alt har jeg brukt 180 rupees på å komme meg til hostellet fra Faridabad. 100 for tog og 70 + 10 for tuktuk. Det tilsvarer 24 kr. Sykt. Men jeg hadde ikke klart det uten Suman. Etter at jeg har sjekket inn vil jeg endelig få meg noe mat og en etterlengtet øl. Jeg er sliten etter 12 timer med reising og øl ville vært supert. Jeg finner en fin restaurant som har en fantastisk utsikt over Ganges. Kjempekoselig restaurant. Jeg spiser sen middag der, men de har ikke øl. Da jeg kommer tilbake til hostellet finner jeg ut at det er ulovlig å synlig drikke øl her. Så det er visstnok ikke mulig å få tak i. Men de tre inderne som sitter og ser film i lobbyen kan fikse det til dagen etter, på betingelsen at jeg ikke forteller noen om det. Jeg takker nei til tilbudet, det var nå jeg ville ha øl, og legger meg. 

Taj Mahal

I går dro vi først til Shri Krishna Janmabhoomi som er Guden Krishnas fødested. Deretter kjørte vi videre til Taj Mahal. Torsdag var min første dag uten kaffe siden en helg uten i 2009, og jeg hadde ufattelig vondt i hodet den dagen. Det var skummelt hvor vondt det var. Jeg regnet med at dette var grunnen og drakk derfor flere kopper fredag, men glemte av dette i går. Hadde derfor ekstremt vondt i hodet igjen.Men vi kom oss til Taj Mahal. Her går utlendinger i en egen kø, mens indere går i en annen. Turister betaler 1000 rupees, og inderne betaler 40. Til gjengjeld kommer vi først i køen på nesten alle køer og guiden vår sier vi har, eller i det minste later som om vi har, førsterett på alle de gode bildestedene også, og presser seg foran de lange køene. Vi tar mange bilder, men igjen synes tydeligvis indere at det er mer spennende å fotografere oss blonde med blå øyne enn dette fine bygget. Det er vakter som blåser dem vekk med fløyte gang på gang, men de gir seg ikke. Vi tar bilde med mange av dem. 

Taj Mahal var som forventet. Det er noe jeg ville se mens jeg var i India, og selvsagt et særdeles pent syn, men ikke det mest spennende jeg har gjort i mitt liv. Men fint å ha opplevd. Jeg trodde det skulle være enda flere folk, så dette var en positiv overraskelse. 

Vi er sultne og slitne etter Taj Mahal og Varun vil ta oss med på en bra restaurant ikke langt unna. Vi går inn og den virker veldig bra. Akkurat det vi trenger nå. Og jeg krysser fingrene for at en så høystandard restaurant har kaffe. Der tar jeg feil. De serverer heller ikke øl, til vår store skuffelse. Etter at Varun prøver å godsnakke med servitøerene om at de skal få tak i kaffe, men de avviser, ringer han til fetteren som fikser ordentlig svart kaffe og iskald sterkøl. Vi er i himmelen. Vi kan ikke ta det med inn på restauranten, så vi setter oss i vanen og drikker ølet, som om vår var tenåringer som gjorde noe vi ikke fikk lov til. 

Maten var som vanlig storartet og Varun og jeg avslutter måltidet med en utfordring om å spise en halv chili. Og jeg som egentlig er pyse når det gjelder for sterk mat! Men jeg overlever dette også. Vi har fikset øl til bilturen hjem, så den er også reddet. Men alle er i grunn ganske slitne, og vi har en rolig biltur på vei tilbake til Himanshus hus. 

Nå er jeg i Rishikesh. Mer om dette senere. 

God påske fra Delhi

Delhi: flyplass og marked

Skrevet i går:

Flyet i går gikk fra Oslo til Moskva, deretter fra Moskva til Delhi. På veien til Moskva satt jeg ved siden av en mann. Jeg gjetter på at han er rett over seksti år. Han hadde en brukket arm i fatle, men var hyggelig og smilte. Vi begynte å prate, og han skulle til Thailand. Jeg spurte om armen hans, og han fortalte at han hadde vært på kontroll med den dagen før. Jeg fulgte opp og spurte om han hadde hatt flybillettene lenge, men de hadde han bestilt dagen i forveien! Han fortalte at han reiste mye. Han hadde vært i India, og hadde også bodd et par år på Sri Lanka. Veldig interessant person og samtale. Han drev med hangliding og det var sånn han hadde skadet armen. Tenk på det, reiser masse og driver med ekstremsport i hans alder! Imponerende og inspirerende. 
Det var litt av et styr å komme meg inn i en Uber på flyplassen i Delhi, og jeg var i tillegg ekstremt trøtt. Jeg fikk ikke sovet på flyet og hadde allerede mangel på søvn. Men etter en halvannen time kom jeg meg inn i Uberen og ble kjørt til huset der mine venner, Himanshu, Michael, Ingeborg og Maren. Jeg la meg, fikk en dårlig natt søvn og sto opp til en fantastisk varme, og alt var plutselig helt bra. 

I dag har vi slappet av ved bassengkanten, sett den gamle delen av Delhi, vært på et marked og sett India Gate. Der følte vi oss som hovedattraksjonen, og inderne var mer interesserte i å ta bilder av oss porten. 

Kulturen, menneskene, kjørestilen og kommunikasjonen er jo noe helt annet enn jeg er vant til, men jeg venter fortsatt på kultursjokket som alle snakker om.

Det må sies at maten er helt fantastisk. Det meste er egentlig helt topp. Det største nederlaget hittil er faktisk at mine venner nå synger på DDE med E6 av full hals i bilen. Det er nok verre det enn doen på markedet … 

​

​

India

I morgen drar jeg til India. Jeg skal til Delhi-området, og har noen dager jeg ikke har planlagt noe fast. Deretter drar jeg til Kasakhstan. Det blir veldig godt å reise igjen. Planen er å oppdatere bloggen underveis, denne gangen fra mobilen. Ønsk meg lykke til med over 40 grader og en million mygg, og ikke minst på nye fantastiske eventyr 😊

Mine siste dager i Ginowan

Dette innlegget kommer VELDIG sent, jeg vet. Og for dere som måtte lure: nei, jeg er ikke tilbake i Okinawa, jeg er i Norge, men nå har jeg endelig tid til å fullføre og publisere dette innlegget. Flere har forespurt det, så jeg velger å poste det. Jeg holder forresten på med et innlegg om Hongkong i tillegg, som blir litt annerledes, så dere kan glede dere.

Takahiro og jeg kjørte rundt på Okinawa torsdagen, og dro nordover for å se Sakura. Været var nydelig, og det var herlig å stoppe og se på utsikten, og naturen. Det var mange turister, særlig kinesere og koreanere som gjorde det samme. Takahiro viste meg de fineste stedene, og han visste om de mest utspekulerte metodene for å spare penger. Noe som alltid er en fordel når man backpacker. Han parkerte på skjulte stier for å slippe å betale for parkering der utsikten var så fin, og han viste meg kakebutikker med masse gratis smaksprøver. Vi kjøpte ikke kake, men stoppet på Lawson, så vi fikk handlet inn billig mat for hele turen. «You eat a lot» fortalte han meg … Det var en veldig hyggelig kjøretur, og det tok lenger tid enn det jeg hadde trodd.

Sakura-øl

Sakura-iskrem

Da vi kom tilbake dro vi på en rullebånd-sushi-restaurant, til min store glede! Jeg var som en unge, tok bilder og filmet sushien som kjørte forbi. Spesialbestile god mat og dessert fra en touch-skjerm. Kjøpte øl ved å legge på penger på en ølautomat, der alt gikk automatisk. Genialt! All sushien fra båndet kostet 100 yen per tallerken og var veldig billig. Likevel kostet det nok da vi var ferdig med all maten. Hehe. Man kunne også spille et spill ved å legge tallerkener ned i en luke. Vi vant en gang.

Fredag viste Takahiro med 100 yen- store (tilsvarer 7 kr), fordi dette var noe jeg hadde blitt anbefalt. Her hadde de alt fra leker, snacks, hobby- og hageting, til sokker. Alt for 100 yen. Så tok han meg til en annen, litt mer utradisjonell butikk, hvor de også har masse merkelig. Der solgte de mye spill og elektronikk, men plutselig var det fint undertøy, pokemonkostymer og treningsutstyr. Og masse mat. Merkelig kombinasjon! Jeg mistet Takahiro i denne store butikken, og satt meg på en kafé utenfor og bestilte kaffe. Da han om ut av butikken og fikk øye på meg sa han at jeg måtte prøve søtpotetiskremen de hadde. Som sagt, så gjort.

Søtpotetiskrem

Takahiro har veldig god smak i matveien, han både lagde og viste meg veldig god mat, så jeg stoler på han. Og det var overraskende godt. Apropos mat, så dro vi videre til en restaurant som serverte mat jeg har etterspurt og savnet etter min første tur til Japan. Han kjørte hele 40 minutter hver vei for å ta meg til denne restauranten. Hiroshima-pannekaker (Okonomiyaki), som jeg smakte på Mijyajima, utenfor Hiroshima da jeg var der i 2014. Åh, heldige meg. Minst like godt som sist jeg smakte det! Så snill han er! Herlig atmosfære var det óg.

Okonomiyaki

Spurte servitøren om han kunne ta dette bildet her, på japansk. Stolt.

Etter dette dro vi på karaoke med ei laotisk jente, og en gutt fra Paraguay. Det var sykt moro, og jeg sang og sang og sang, og ja.. jeg sang så mye at jeg følte jeg burde betale alt da vi dro. Det ble ikke så mye i norsk standard(eller..eh, jo litt), men var nok en del for dem. Karaoke er ikke det samme her, som det er i Norge. I Japan har de booths, slik at man kun synger foran de man drar dit med. Også kan man bestille ting inn på rommet, eller ta med øl og snacks selv, som vi gjorde. Det var en kveld jeg sent vil glemme, med god stemning. Koselig siste kveld i Okinawa med andre ord.

Karaokeresepsjonen

Ivrig karaokegjeng

Neko-birru

 

Så var det tid for avreise. Takahiro og jeg spiste kjempegod japansk mat før han var så snill å kjøre meg til flyplassen. Naha, eller Okinawa for den saks skyld, er heldigvis ikke særlig stort. Jeg kommer til å savne Japan, og den herlige kulturen og de praktiske detaljene med dette landet. På gjensyn! For øvrig var flyplassen og det å komme seg frem til Hongkong en utfordring og jeg har så mye å klage på at jeg ikke engang skal begynne. Jeg kom meg til slutt frem til Hongkong, så jeg er glad nå. Mer om Hongkong i neste innlegg!

Siste måltid i Japan for denne gang

Skilpadden til Takahiro

Leiligheten til Takahiro. Jeg sov på teppet på gulvet.

Fushimi Inari-taisha, Kyoto, Japan

Fant noen svensker å besøke dette kjente tempelet i Kyoto med. Veldig mange gates!

Tokyo

Akihabara electronics market

Tokyo i rush-tida og Øyvind sier farvel og reiser hjem til Norge